Ja, så sitter vi her igjen. Som stadig eldre mennesker. Som lever av samfunnets nummende informasjonsopium og gedigne oppmerksomhetsøkonomi. Det er ikke noe nytt. Vi sitter her klamret til nok en runde med patosmasturbering så eksplisitt at serverne på OnlyFans kunne kveles. Tid for nok en rettssak.
Du lurer kanskje på hvor jeg vil med dette? For deg som ikke kjenner meg; for raust regna tretten år siden befant jeg meg på Utøya en regnvåt fredags ettermiddag i juli. Jeg løp nedover gangen og endte opp på et toalett sammen med fem andre. Der var vi i nesten to timer, skjønt det føltes som flere år, før vi ble hentet ut av politiets beredskapstropp. Rundt oss lå mange av våre venner døde eller for døden. Det er lyder jeg aldri vil glemme. Det, og lyden av titalls telefoner som ringer og ringer og ringer. Opplevelsen sitter i ryggmargen min, og på mange måter – ganske så ufrivillig som oftest – har det blitt en del av min identitet.
Å ha overlevd angrepet på Utøya eller regjeringskvartalet er en abstrakt tanke de fleste ikke kan forestille seg. Å være i senter for gjerningsmannens skadelige tankegods er også en ubegripelig tanke for svært mange. Likevel kan det ikke være vanskelig å observere konsekvensene av slike hverdager. Det fortelles om daglig. Gjennom Rafto-stiftelsen, gjennom 22. juli-senteret, gjennom uendelig mange initiativ enten på skolers vegne eller gjennom ren og skjær idealisme fra de som har overlevd. Som – veldig ofte – gratis ofrer sitt eget velvære for å utdanne. Fortsatt er virkeligheten vanskelig å begripe, men den er ikke vanskeligere å gripe fatt i enn vi selv ønsker.
Hva som hendte den 22. juli i 2011 er en del av altfor manges individuelle identitet, men det er på mange måter også en kollektiv identitet. En identitet vi altfor ofte smykker oss med i festtaler eller løfter om hva som skal læres og hvordan fremtiden skal formes for å forhindre at det skjer igjen. Desto mer man snakker om 22. juli uten å handle etter løftene som gis, jo mer abstrakt blir hele hendelsen. Det er ikke som om dette er en ny erfaring heller. Vi ser det hver eneste dag. Dette verdimessige oppgjøret vi skulle ha tatt i etterkrigstiden er så skjørt at ekstremisme får blomstre fordi vi ikke klarer å konfrontere det på en konstruktiv måte.
Konsensusmonsteret vi har skapt i Norge er en ganske tøvete skapning. Vi er så opptatt av kompromisser at ideologiske skillelinjer viskes ut og skadelige holdninger – ikke holdninger vi ikke liker, skadelige – ender opp med å bevege seg akkurat utenfor eget synsfelt. Du vet, så klisjé som Arnulf Øverland har blitt i det siste. Vi gir litt faen i det vi ikke ser rett foran oss, mest av alt fordi vi er fanget i oppmerksomhetskapitalismens honningdopaminfelle-ting.
Oftest er det egentlig en god mental helse-greie å ikke bekymre seg om alt og alle, men vi er kanskje nødt til å begynne å bry oss litt. For problemet strekker seg lengre enn meg og mine venners opplevelser for snart tretten år siden. Det strekker seg fra Manshaus, til Matapour, til det mektige og militaristerte stater gjør i dehumaniseringens navn. Det strekker seg fra selvrettferdige frihetskrigere som dytter forsvarsløse foran seg i sitt ideologiske korstog til samfunnsledere som kaster folk under bussen for personlig velstandsvekst. Vi trenger å bekymre oss litt, men mest av alt trenger vi faktisk å bry oss nok til å gjøre noe med den elendigheten som oppstår i en selvskapt apatiboble.
Når rettssaken om umenneskelig behandling i fengsel, det vil si soning mer eller mindre isolert, går sin gang i media og i gymsalen i Ringerike kretsfengsel, skjer mange ting samtidig. Breivik Fjottolfsen får oppmerksomhet. Nyhetsformidlingen skriver om hverdagen hans i fengsel og fisker etter følelsesmessig respons fra berørte for å bygge opp om en eller annen veloverveid vinkling. Underveis i det som kommer til å bli en diskusjon mellom de som trofast står ved rettsstatens side og av prinsipielle årsaker ønsker rettssaken velkommen (som Dagbladets lederavdeling, for eksempel) og de som med sin intellektuelle kapasitet avfeier hele greia med å ønske at han råtner i cella si. Og alle variantene i mellom. Det er mange meninger. Felles er at vi mister oppmerksomheten som burde vært rettet der skoen virkelig trykker om dagen.
En økende aggressivitet i vokal uenighet der man i stadig større grad enten polariserer standpunkt eller utydeliggjør dem med for mange kompromiss. Det hadde vært morsomt å si at vi må finne noe midt i mellom, men det er ikke det vi trenger.
Vi trenger å tenke nytt. Helt nytt.
Det vil ikke funke i lengden med brannslukking og lappeteppe. Endringene i samfunnet skjer for raskt til at det blir bærekraftig i lengden.
Dette var mine første tanker i kjølvannet av enda en rettssak knyttet til Breiviks soningsforhold. Alle meningene og tankene er et produkt av egne og personlige erfaringer med saken. Jeg ber om at du utviser forsiktighet i kommentarfeltet, og at du holder deg til sakens anliggende.
Du kan altså få lov til å komme med egne bemerkninger i kommentarfeltet. Hva mener du vi burde lært av 22. juli og har vi faktisk lært noe? Er kampene i retten verdt prisen å betale for et fungerende rettssystem?
Straks tilbake.