Ofte når jeg prater med folk, snakker de om hvordan det var før. Kroneisens pris i nittensnørrogåtti. Da a Gro styrte landet. Stabiliteten til a Erna. Jens’ solide pragmatisme. Reagan, Kennedy, gudene vet hvem som ikke hadde stålkontroll. Noen ganger synes det å virke som om alle disse tingene har en fellesnevner; minnet om et binært fiendebilde med relativt enkle variabler å forholde seg til.
Alt var bedre før. Da vi hadde dårligere råd. Da du ikke hadde femten ulike espressobønner å velge mellom på Samvirkelaget. Da fargerike skeive og transpersoner eksisterte, men såpass grått og kjedelig i bakgrunnen at det ikke gjorde stort fordi man slapp å forholde seg til det. Tenke seg til å omtale folk som de ønsker å bli omtalt, det er nok mang en frøken og doktor og direktør som snur seg i graven over denne ublu moderniteten.
Siden jeg var ung, er det egentlig ikke stort som har endret seg. De sosiale mekanisme er de samme. Du har de festlige trolla fortsatt, bare at før så knuste de vinduer og bestilte pizza med bacon på til muslimer – nå bruker de X og erklærer sin støtte til FrP på TikTok. Forskjellen er at informasjonsdelingen i dag er ørten ganger mer synlig. Det være seg i ungdomsmiljøer med sex- og drikkepress eller i arbeidsmiljøer der krav om aktiv sosial deltakelse og statusformilding spiller en rolle. Ingenting har egentlig forandret seg, bare formidlingsformen eller det man ser.
Likevel er det en ting som har forandret seg, og det er definitivt til det bedre. De fremvoksende generasjoner av Z’ere og Millennials deres like krever tydeligere kommunikasjon. En omlegging fra implisitt til eksplisitt. Det er derfor gamle håndverkere som lærer opp nye ender opp i en slags syteloop. Den eldre krever at den yngre skal forstå ting av seg selv. I generaliseringens navn er det slik. Det er faktisk ikke noe nytt. Det er en gjentakende affære siden samfunnet organiserte seg i tette sosiale bånd. Man finner eksempler på det fra tidenes skriftlige morgen.
Problemene med alt dette skjer når politikk utformes fra denne urgamle ideen. Når fremtiden skal bestemmes av folk som ikke forstår fortiden. Eller har kontroll på sine egne erindringer. Det snakkes om økt disiplin og strengere straffer, og veldig lite om målretta sosioøkonomiske tiltak. Det snakkes mye om forbrytelse og straff, men lite om fellesskap og fremtid. Man vil heller slukke brannene med salpetersyre enn å finne ut av hvorfor det har tatt fyr.
I gamledager sa man at lediggang er roten til alt vondt. Og noe kreativt, men det likte man ikke. Fysjameg, tenke seg til å skille seg ut a gitt. Det er noe i det. Utenforskap skaper utfordringer som over tid blir vanskelig å løse gjennom utstrakt bruk av gulrøtter. Men bruken av pisk kan forsterke det. Løsninger på problemstillingene skjer aller best i samråd med dem som er i faresonen, med godt representert mangfold av mennesker (for vi har en tendens til å bruke flinkiser uten direkte kjennskap til større vanskeligheter), og utforme løsninger basert på erfaringer kombinert med etablert kunnskap. Dette er ganske grunnleggende pedagogikk.
Sosialdemokratiet ble ikke skapt av å utelate en arbeiderklasse som søkte å bygge velstand og kunnskap over generasjoner. Tvert imot ble sosialdemokratiet skapt av en vilje av å løfte hele samfunnet og utvide perspektiver så samhandlingen kunne blomstre. Det sagt, så er jo selvsagt ikke sosialdemokratiets oppblomstring helt uten problemer, men det er betimelig å minne folk på hva som er grunnlaget for det som har løftet oss opp på det nivået vi er i dag.
Men det er ikke lett, for vi står ovenfor en verden i endring. Preget av selektiv erindring.
