Smil, du har gjort en middels deal. Du har på en måte havna litt bakpå med en backlog som minner om amerikansk velferdsbyråkrati. Det gledes over løfter man gir seg selv, og eder man sverger i selvransakelsens navn og ære. Et nytt år er i emning, og jeg er skeivere ut av hoppkanten enn Halvor Granerud i hoppuka.
Jeg er på en slags selvransakelsestur i huet. Feiler det meg noe, som i de tingene jeg ønsker å utredes for, eller er jeg bare merkelig, treig og skikkelig på selvisoleringskjøret? La oss si at det jobbes knallhardt med å gå gjennom arkivet og noen burde fått sparken der inne, for det er et eneste stort rot. Er jeg bare utbrent i skolten, traumatisert av gamle synder (som å være tilstede under terrorangrep og sånn), eller har jeg noe underliggende skit som har liggi og ulma så lenge at jeg rett og slett gikk tom for bensin? Be til høyere makter, kjære leser, for at jeg ikke går og konsulterer doktor GoogleTube. Det for holde med DPS. Det er egentlig en jobb i seg selv.
Drømmen om jobb er sentralt i mitt nyttårsforsetteri. Jeg er så kjørt at jeg ikke klarer å konsentrere meg i særlig mer enn to timer om gangen, og må bruke dager på å komme meg etter en eller annen helt vanlig aktivitet. Men, jeg drømmer. Jeg vil tilbake i jobb. Kanskje burde nyttårforsettet være litt tydeligere i sine formuleringer, og skissere ut veien dit, men jeg er kronisk vag – en yrkesskade fra da jeg drev med politikk. Jeg har en plan, dog. Jeg reformerer arkivet og lager orden. En slags defragmentering om du vil.
Kanskje sitter jeg litt fast i skjærsilden mellom gamle tanker og nye løsninger. Det er på tide å slutte med spisingen for å regulere følelser. Det er noe med det, da, å ha noe i kjeften. Jeg burde holde mer kjeft. Kjefte mindre. Orke å isolere meg mindre. Det er jo ikke det at jeg hater folk, jeg er faktisk glad i folk. Jeg kan skravle høl i huet på folk. Om det bare ikke hadde vært sånn at jeg ble så innmari sliten av dem. Så, det eneste jeg har i kjeften er smågodt fra Kiwien borti fylkesveien her, og ord til bikkja og meg.
Jeg går ikke engang den lusne kilometeren til butikken. Jeg kjører. Veldig miljøvennnlig og barnesysselsettende elbilete. Jeg blir ikke mer mobil av sånt.
I år skal jeg gå mer. Jeg skal snakke med folk mer. Jeg skal begynne å jobbe igjen.
Og så skal jeg krysse fingra for at dette er overkommelige nyttårsforsetter.
At helsa kommer tilbake.
At jeg kan gjøre en bedre deal i år enn i fjor.
Noe sånn.
Kanskje jeg kan vinne hoppuka jeg også.
Hva med deg? Har du noen tips til å heise seg sjæl opp og satse riktig ut fra hoppkanten? Har du noen nyttårsforsetter som handler om overlevelse?
Del dine tanker i kommentarfeltet, så jeg slipper å gå gjennom utelukkende russisk spam i kontrollpanelet mitt.