The Blacklist er en slags spionserie slash politiserie som går over ti sesonger. Den handler om den akk så store kriminelle mesterhjernen Raymond Reddington, som buser inn på FBIs hovedkvarter og krever å få snakke med den assisterende FBI-direktøren Harold Cooper, som han visstnok tjente med i marinen back in the days. I bytte mot full immunitet og et betinget samarbeid med den ukjente profiløren Elizabeth Keen, skal Reddington hjelpe FBI med å fakke kjeltringer de selv ikke vet om.
Nå er settingen etablert. Standard evighetsmaskin med episodebaserte subplots knyttet til kriminelle gjenger, personer og nettverk og en større handlingskurve knyttet til relasjoner mellom personer i den superhemmelige innsatsgruppen som håndterer informasjonen og sakene, samt den store spenningen mellom Raymond Reddington og Elizabeth Keen. Det mangler ikke på kreativitet hva angår plot twists og relasjonell akrobatikk.
Reddington spilles av James Spader, og er det bærende elementet i serien. Identiteten hans er det store spørsmålet, og medvirkende til de største konfliktlinjene innad i FBI-gjengen som skal ta de slemme tullebukkene som stikker kjepper i hjula for det overordnede målet til Reddington – å (SPOILER ALERT) beskytte Elizabeth Keen, spilt av Megan Boone. Hvorfor dette? Hvem er hva for hvem? Det er hvorfor man fortsetter å se på serien – en slags drivende faktor. Spaders karakter er et univers i seg selv, og er kanskje en av de mest fargerike moralsk tvetydige karakterene i denne typen show. Spader er også en ganske habil skuespiller og en matryoshkadukke av tvilsom etikk og moral, akkurat som karakteren Alan Shore i blant annet Boston Legal (han spilte karakteren i flere serier, Boston Legal og The Practice, og vant som første skuespiller en Emmy for samme rolle i to ulike serier).
Megan Boone som Elizabeth «Liz» Keen er det andre bærende elementet i størsteparten av serien. Det finnes ikke grenser for hva slags følelsesmessige traumer hun må gå gjennom, med en suspekt ektemann (Tom, spilt av Ryan Eggold) og «Onkel Red» som selvutnevnte beskyttere. Keen er en ganske engasjerende karakter i begynnelsen, men det er et ganske stort under at hun ikke knekker før et stykke ut i serien. Det er også karakteren det er mest tvil om utviklingen til, spesielt knyttet til bakgrunnen hennes, erfaringen og utdanningen, og ikke minst drivkraften til å få svar på spørsmålene Reddington unnviker. Når det er sagt, er samspillet mellom de to tidvis eksepsjonelt bra og fanger smerten som bor i de begge på grunn av disse hendelsene i fortiden som preger Keens selvoppfattelse og indre motor for å finne svar.
Jeg skulle bare ønske hun ikke ble skrevet så uhorvelig kjedelig og platt over tid, og (jeg har ikke kommet så langt enda) kanskje det var en fin ting at Megan Boone sluttet i showet for å søke nye utfordringer. Showet virker egentlig å være skrevet for å få James Spader til å skinne uansett. Dette skinner gjennom i hvordan de andre i Team Superhemmelig Antikonspi portretteres.
En av karakterene jeg har mest problemer med, er Harold Cooper, spilt av Harry Lennix. Portretteringen som en slags bestefar i huset med fokus på emosjonelt baserte valg og tidvis ekstremt manglende innsikt i årsakssammenhenger og evne til å ta riktige avgjørelser eller se det store bildet i enkelte saker (lang og ubehagelig setning, men jeg har så mye på hjertet), er så fordummende noen ganger at jeg lurer på hvor manusforfatterne har vært ute i skauen. Når den litt snerpete skrevne Cynthia Panabaker, spilt av Deirdre Lovejoy, blir det korrigerende elementet på hvor teit Cooper noen ganger er, sier det litt om at noe skurrer. Hvordan i heiteste hule granskauen har Harold Cooper blitt en assisterende direktør i FBI? Det er ikke som følge av hans eminente personalhåndtering i hvert fall.
En annen statisk karakter, er agent Donald Ressler, spilt av Diego Klattenhoff. Erketypisk klisje av typen hard, patriotisk amerikaner med en ganske selvrettferdig holdning – med mindre det gjelder hans egne feilsteg. Resslers bakgrunnshistorie og også tidvis merkelige valg, virker som fåfengte forsøk på å gjøre en helt dau karakter mer interessant. Litt som det halvkonservative NRA-alibiet i serien, men som fremstår tommere enn en Smith & Wesson uten kuler i kammeret. Resslers historie som Reddington-jakter og hvordan han rettferdiggjør det gruppa gjør – sammen med de verdiene han utstråler – driver han sakte, men sikkert fremover som en fullstendig uinteressant karakter å engasjere seg i. For meg. Det kan hende han er din type fisk.
Det er flere karakterer i teamet å gå inn på, men det er ikke så farlig. Et høydepunkt for min del, er det tekniske alibiet Aram Mojtabai, spilt av Amir Arison. Unntaket er her også at jeg kjenner på en statiskhet i karakterutviklingen, og at hans evne til å tilgi dem som svikter ham gang etter gang ikke helt bærer rot i en naturlig utvikling gjennom serien. Skjønt, Arams tilgivende og uskyldige natur, er en av de tingene som gir litt ekstra varme til serien.
Okay, så nå har jeg snakka litt om irriterende ting ved karakterene som dominerer serien. En av styrkene til The Blacklist er imidlertid sidekarakterene. Som Glen Carter, aka. Jelly Bean, spilt av Clark Middleton (og som desverre ikke lenger er med oss). Som Teddy Brimley, spilt av Teddy Coluca. Det er flere sterke gjesteroller også, men du skal klare å komme deg gjennom denne posten.
Med dette i bakhuet, er The Blacklist verdt å se? Det kortet svaret er; ja, det er en severdig serie. Klarer du å holde konsentrasjonen gjennom hele serien? Kommer du til å sluke seriens troverdighet? Tjæææ. Jeg tenker det er for få bærende elementer utover James Spaders Raymond Reddington og sidekarakterer som Middletons Jelly Bean.
Det er ærlig talt litt skuffende, for serien har potensiale for mer effektiv og engasjerende historiefortelling. Det er også et enormt uforløst potensiale i å gi karakterene et rikere liv utover Red sitt.
Til sjuende og sist, er det du som må avgjøre hvor bra The Blacklist er. Serien er underholdende i sin sjanger, men utfordrer deg ikke voldsomt utover å være et mer fantasifullt alternativ til all True Crime-rotet på Netflix. Det går fint an å binge som bedagelig bakgrunnsstøy. Du dør ikke hvis du ikke får med deg alt, og det synes jeg er bittelitt kjedelig når du benytter ressurser som blant andre James Spader.
I Norge kan du se The Blacklist på Netflix og Viaplay.