Tag Archives: tanker

Når angsten er teit, er allting leit

Angst er slitsomt. Den er ikke farlig. Det er bare innmari slitsomt å ha den på besøk. Jeg kjenner veldig på at den burde kjent sin besøkelsestid og forsvunnet, særlig akkurat nå. Jeg er ganske sliten.

Sliten, sier du? Du har jo faktisk ikke jobbet på en måned! Haha. Skam på deg! Latsabbenaver. Men, jeg får jo ikke en drit. Så mye for å si nei til å gå ned to hundre tusen i lønn, men også forsvare sin egen helse litt.

Nå er det ingen unnskyldning, men jeg har tenkt mye på at jeg kommer fra et litt uryddig arbeidsforhold. Mange lange dager, mange uforutsigbare måneder, dager og timer. Ingenting har liksom vært helt forutsigbart. Jeg har ikke villet innrømme det, men dette arbeidsforholdet har kanskje ikke vært så lurt med tanke på helsa. Jeg lurer på hvilken unnskyldning jeg har gitt meg selv for å holde på sånn.

Det er slitsomt å jobbe for uklar ledelse. Den har trigget ting i meg som overhodet ikke har med jobb å gjøre. Man har følt seg overlatt til seg selv i hjelpeløse situasjoner, og det er jo forøvrig et scenario jeg er velkjent med. Jeg klarte meg da. Jeg klarer meg nok nå. Det handler om ledelse.

Egenledelse. Den forsvinner jo egentlig litt når man bukker under for depresjon. Hvor er workshopene for egenledere som forsøker å holde sin egen bedrift gående? De som drukner litt stille i kjølvannet av ting som tar mer oppmerksomhet, eller særlig de som skriker høyere. Jeg vil ikke kalle de måker, men det er jo ikke særlig bra ledelse å be om å få hele tiden heller.

Fremover ser det fysisk mørkt ut, men det gryr en ny vår i hodet mitt. Det betyr at fredagsfølelsen i dag er ambivalent

Lett optimisme med en liten rest av depresjon.

Kos er viktig.

Bergedelig

Så sitter man i Bergen, Vestlandets joviale hovedstad der alle er venner så lenge du kan litt av nystemten og heier på Brann. Under ei bru og over en tunnell. Langsmed et fjell. Nedbørens hovedsete.

Utsikt fra hotellet der jeg venter på toget.

Det snør, og jeg lurer på hva jeg skal skrive om. Skal jeg skrive om hva jeg synes om den nye regjeringen? Skal jeg skrive om at jeg kjenner på den underliggende depresjonen som titt og ofte har hjemsøkt meg de siste årene?

Thon Hotel Rosenkrantz har noen merkelige møbler i lobbyen. Grønne sofaer og knæsj lillarosa stoler. Søvndyssende musikk fyller ørene, lett ispedd samtaler omkring resepsjonen. Gårsdagen var litt trist. Det ble en ny regjering, og jeg hadde som vanlig sjekkevegring. Det kan da ikke være så vanskelig å be om kontaktinformasjonen til en person du liker.

Landsstyremøtet til Kristelig folkeparti tok sin tid. Som når målet er klart, men ting drar ut fordi forutsetningene endrer seg. Som når Jakob blir holdt på pinebenken av Laban i sin jakt etter Rakel. En god slump tid på pinebenken for så å måtte ta til takke med Lea i første omgang. Nå må de ut og gjete flokken igjen, for å komme til sitt livs egentlige kjærlighet.

Selv er jeg nok min egen Gud og Job i samme person. Når skolten ikke er helt på stell, havner man i mange prøvelser. Som man lager for seg selv uten helt å ville det. Det tar tid å komme seg opp igjen, og man forbanner egen selvdestruktive atferd som følge av lav egenmestringsfølelse. Heldigvis har jeg et sikkerhetsnett rundt meg, og har ikke mistet det slik som Job.

Likevel hindrer det meg ikke i å tenke at hva hvis ting hadde vært litt annerledes. Om jeg hadde handlet bare en liten tanke annerledes. Hva slags ringvirkninger hadde det fått? Ville jeg vært den jeg er? Kunne jeg sittet her og skrevet melankolsk kvasifilosofi om egen usikkerhet og den nye regjeringens verdigrunnlag?

For et regjeringssamarbeid er usikkert. Blir det slik som man har tenkt, eller kommer det til å rakne når man støter på hindringer. Jakobs sønn Josef hadde en slags gudegitt gave som sørget for at han havnet ovenpå til slutt. Mest av alt gjennom sin urokkelige tro på egne evner.

Kanskje blir regjeringen varmere med KrF, og kanskje blir jeg bedre om jeg tror mer på meg selv. Vi er ikke tilknyttet og kommer aldri til å bli det. Og kanskje er dette første og siste gang jeg bruker så tydelige bibelreferanser i en tekst. Samtidig er det en ganske viktig fellesnevner vi begge har, og det er tro. Ikke at jeg tror på Gud, men at jeg tror på det jeg kan og er god på.

Så får Gud hjelpe KrF og jeg hjelpe meg selv og fremtiden vise hva vi har i vente.

Kvasifilosofaen out.

Fredagsfølelsen: Vinteren kommer

Det er noe med vinteren, en besnærende melankoli som fordrer mye innetid og kakao og mer enn noe annet – egentid. Vinteren er en av verdens mest kjedelige metaforer på falmende livsgnist og undergang.

Vinteren er ikke undergang. Den kommer hvert år. Like sikkert som at den etterfølges av vår, og kommer etter høsten. Du er ganske tjukk i hodet hvis du tillegger den særlig større mening enn dette. Og kan poesien være så snill å legge det fra seg? Takk.

Foto: Alin Rusu på Unsplash

Melankolien blir likevel sittende, og mange ganger tenker jeg at vinteren er en dårlig unnskyldning for å la angsten snike seg inn under huden og ligge på sofaen i fosterstilling og se på dårlige Netflix-serier. Som å gå alene langs veien uten helt å vite hvorfor.

Hvorfor er det ingen biler på veien i dag? Vet de ikke at jeg går her og trenger noen som kan plukke meg opp og kjøre meg hjem? Hvorfor er det ingen som stiller de riktige spørsmålene?

Hva om det blir mørkt og jeg legger meg til å sove i veikanten og tenker at det bare kan være det samme med alt. Med skole, med venner, med alle de knutene jeg skulle ønske jeg kunne løst opp i livet?

Om man bare kunne snakke. Så ville vinteren bli litt mer levelig, og kanskje den trafikkløse veien hadde blitt litt lettere å slentre langsmed.