Tag Archives: fremtid

Når hele verden stopper, på en måte

I disse dager kjenner jeg på mye forskjellig. Jeg kjenner på litt livsglede og mestring, men også på angst og redsel fot at ting stoppet litt for hardt opp i høst.

På mange måter kan man tenke seg at det er godt å få seg en pause fra alt. Særlig når man sliter litt med seg selv. Jeg var fullstendig skakkkjørt i høst. Hadde ikke kontroll på økonomi, var sint på alt og alle, var trøtt og uopplagt, og klarte ikke fokusere på noe.

Så, denne fredagen lurer jeg litt på hvordan man kan unngå disse tunge følelsene. Desto mer jeg tenker over det, desto mer er det klart at det ikke finnes noen fasit. Det er bare deg selv, og ingen andre, som kan snu når du går over ei stormfull slette i motvind (og med sludd og alskens faenskap).

Foto: Arash Asghari på Unsplash

Når du faller, og hele verden på en måte stopper, så er det lett å bare lene seg tilbake. Sikte seg inn på busslomma, parkere bilen og satse på at noen i nær familie plukker deg opp. Du har ikke råd til å ta bussen uansett. Ofte så kommer det noen og plukker deg opp. a er det greit å passe litt ekstra på.

Hvis du går på trynet, så er det kanskje ikke lurest å følge Isabel S. Raad. Det går an å flikke på trynet, men det er kanskje balansen som trenger trening. Litt indre feng shui, om du vil.

Fallet kan gjøre deg avhengig av andre, og det er en skummel ting. Nå er det sikkert ikke alle som klarer å komme seg opp for egen maskin, men man kan ikke la andre gjøre all din jobb. For samme hvordan man vrir og vender på det, så er det kun opp til deg om du vil opp og frem og på ny føle livsmestringens glede.

Det er destruktivt å tenke at bare du får hjelp, så kommer alt til å bli bra. Du må jobbe sjæl. Ta noen mentale markløft. Sier noen til deg at du er teit fordi du bruker tid, be dem holde kjeft. Det er bedre at du jobber i ditt eget tempo, men husk at du ikke kan slappe av. Huet er akkurat som kroppen. Musklene blir ikke større av at du gjør det samme hele tida. Du må pushe deg selv også.

Og folk rundt: dere må slutte å bare synes synd på, og heller være med på å motivere. Det krever ikke så mye, egentlig. Bare vær en venn. Hvis noen sier de sliter.

Jeg føler at jeg har brukt tida mi godt til nettopp dette, men jeg vet at jeg ikke er i mål. Det er et stykke til, og et par fjell av økonomi og sosial akwardness, litt skam og en god dose angst som må overvinnes. Men det er ikke uoverkommelig. Det er poenget.

Når hele verden stopper, på en måte, så er det greit å ha noen til å smøre tannhjula, men det er du som må sørge for at maskineriet holder seg i gang.

[sett inn en eller annen Cezinando-sang]

Kunsten å drømme seg bort

Så lenge jeg kan huske, har jeg vært en drømmer. En som lar alle inntrykkene man opparbeider seg fra ung alder, gi grobunn til intrikate fantasier om å skrive den feteste historien eller å gjøre en stor forskjell fordi man har den beste ideen til å fikse verden.

Drømmeren. Gudene vet hvem som tok bildet.

Vanligvis skriver jeg mye fjas på bloggen. Eller kommer med lettbeinte tips. Kanskje det er på tide at dere blir bedre kjent med meg.

Jeg er en drømmer, og jeg har alltid vært det. En skolt full av ideer, kanskje ikke med all verdens struktur. Det er kanskje den store utfordringen min. Det er mye i bevegelse, men det er ikke alt som går fremover. Litt som når folk som “børner” ikke helt klarer å komme seg avgårde før gummien på dekket er borte. Altså, jeg er ikke en råner. Jeg er en drømmer.

Rånere kan også være drømmere. Noen ganger tenker jeg at deres drømmer er litt mer fokusert. At de dreier seg om noe konkret. En ny pakning her eller en sjukt kul felgpakke der. Noen ganger er jeg veldig misunnelig på de drømmene. De virker så håndgripelige, som om det bare er å strekke seg bittelitt opp, og så har man tilgang til det man ønsker.

Drømmene mine kan veldig ofte bli litt distrahert. Som i at de går seg bort i andres drømmer, istedet for å følge seg selv. Hvordan kan en drøm følge seg selv? Kanskje den ikke direkte følger seg selv, men heller blir til mål, og kanskje senere til og med virkelighet. Det er som om drømmene mine hadde hatt godt av litt mindfullness, og en direkte kommunikasjonslinje til viljestyrken.

For, en gang ville jeg bli professor. Eller forsker. Så ville jeg bli journalist. Så ville jeg bli politiker. Og så ville jeg bli lærer. Og nå vet jeg ikke helt lenger hva jeg vil. Kanskje jeg mer enn noen gang hadde hatt godt av en skikkelig opprydning i skolten.

Kanskje ikke dette var et sæærlig grundig tilbakeblikk, men fremover vil jeg poste litt filosofaering knyttet til opplevelser og erfaringer jeg har fra et halvt langt liv.

Hva gjør du med dine drømmer?