All posts by Tore Remi Christensen

Sjef, administrator og hjernen bak filosofaen.no. Ta kontakt hvis det er spørsmål vedrørende siden.

Burgerflipperen fra Istanbul

Hver onsdag fremover vil du kunne lese eksklusive portrettintervjuer eller features på filosofaen.no. Her skal det menneskelige ettergåes og atmosfæren beskrives til nitid detalj. Først ut er vår venn Recep, burgerflipperen fra Istanbul.

Hver kveld finner du Recep stående inne i denne burgerjointen like ved brua som går over stredet som skiller den europeiske og den asiatiske siden Istanbul. Foto: Ozan Safak på Unsplash

– Det er ikke lett å selge burgere på en plass som denne, folk er så travle, forteller Recep (han vil at vi skal kalle ham det, siden det sikkert blidgjør den sittende tyrkiske presidenten).

Folk strømmer forbi denne varme, siste januarnatten i Istanbul. Det er ikke så veldig mange som stopper innom Receps ISLAK HAMBURGER. Man kan se furene i det alvorlige ansiktet til vår mann, burgerflipperen.

– Det er jo selvsagt mulig at flere ville stukket innom, dersom jeg ikke hadde bommet da jeg varemerket sjappa. Jeg skulle kalle sjappa for ISLAM HAMBURGER, men så skjedde det noe, ved Allah. Kanskje det var skjebnen, for registreringa gikk kjempefort. Det er sikkert ingen andre steder som heter ISLAK HAMBURGER her i Istanbul, sier Recep.

Recep sier at det er litt kjedelig å ikke ha noen kunder, men han har troa. En dag, mener han, vil også tyrkere sette pris på hamburgere. Frykten dreier seg imidlertid om at tyrkere tror det er amerikansk svinekjøtt i burgerne hans. Det kan han avkrefte med en eneste gang. Her, i ISLAK HAMBURGER, bruker vi bare 100% norsk storfekjøtt. Det er til og med halalslaktet hos Nortura.

Når vi spør ham om det kanskje er litt dyrt å importere fra Norge, slår Recep fast at det ikke gjør så mye. Han tror tyrkere er villige til å betale for norsk kvalitet.

– Jeg har stor tro på at norsk storfe er den nye laksen. Og oljen, ikke minst. Har du sett hvor mye gress dere har der oppe, eller? Nei, dette blir garantert det nye store, insha’Allah, sier han.

Vi må straks forlate vår venn, Recep. Han har gitt oss nyttig innsikt i hvor trøblete det kan være å selge gourmetburgere fra Norge i Tyrkia, men vi krysser fingrene for ham. En dag blir Istanbul like hipster som Løkka.

Tre filmer du bør se og hvorfor

Velkommen til spalten tirsdagstipset, og først ut kommer en slags guide til tre filmer du absolutt bør se. Helt subjektivt ment, selvsagt, og ut i fra egne preferanser. Filmene er urangert.

1. Star Wars (1977)

Denne science fiction-filmen, senere døpt Episode IV: A New Hope, er en av populærkulturens største begivenheter. Ikke nødvendigvis på grunn av filmens upåklagelige kvalitet, men fordi den er kickstarten på den mest episke familiesagaen siden Abrahams etterkommere begynte å prege den politiske situasjonen i Midt-Østen. Troen var sterk i Abraham, og kraften er stor i Luke Skywalker.

Når man skal begi seg ut på Star Wars-territorium bør man se filmene i tidsmessig (i vrikeligheten) rekkefølge. Se episode IV til VI fra 70- og 80-tallet først, deretter I til III, og siden de siste filmene. Skal man derimot se hele serien i historiens kronologi, anbefales denne rekkefølgen.

En LEGO-stormtrooper gjennom “ørkenen.”
Foto: Daniel Cheung på Unsplash
  1. Episode I: The Phantom Menace
  2. Episode II: The Attack of the Clones
  3. Star Wars: Clone Wars (film, animert)
  4. Star Wars: Clone Wars (serie, animert)
  5. Episode III: Revenge of the Sith
  6. Star Wars: Rebels (serie, animert)
  7. Rogue One: A Star Wars story
  8. Episode IV: A New Hope
  9. Episode V: The Empire Strikes Back
  10. Episode VI: The Return of the Jedi
  11. Episode VII: The Force Awakens
  12. Episode VIII: The Last Jedi

Star Wars er en vesentlig del av moderne referanser, og står blant annet bak det berømte sitatet “Luke, I’m your father.”  Vil du henge med i timen, lær deg din Star Wars. Inngangspunktet bør være film nummer fire, som egentlig er film nummer én.

Vær obs på at dersom du ønsker å fordype deg ytterligere i Star Wars-universet, er tidslinjene nå ikke i samsvar med hverandre. Det finnes kanon (som opererer utelukkende basert på filmene og seriene, og bøker etter en viss dato) og legends (som tar utganspunkt i alt frem til Disney tok over Lukasfilm. Ish.).

2. Big Fish (2003)

Noen filmer engasjerer deg fordi de er spennede, har masse action eller kanskje til og med er skumle. Big Fish er på sett og vis ikke det. Big Fish er en usedvanlig leken lekkerbisk av en historiefortelling i nonsens-sjangeren. Bli med på eventyr sett gjennom øynene til en veldig fantasifull far, og en litt gretten sønn som forsøker å nøste opp i eventyret og halvsannhetene. Filmen kan sees mange ganger, holder seg godt og bør ikke nytes sammen med et slag Candy Crush på mobilen. Det lønner seg nemlig å holde fokus, og samtidig la seg fortrylle av engasjerende skjebner og fantastiske elementer. Filmen er regissert av Tim Burton og har Ewan McGregor i hovedrollen.

Dette kunne vært Ewan McGregor på jakt etter kjempen i filmen, men det er bare et fint illustrasjonsbilde.
Foto: Jeremy Allouche på Unsplash

3. Blood Diamond (2006)

Filmen Leonardo Di Caprio skulle fått Oscar-statuett for, men som ble forbigått. Faktisk burde filmen ha hanket inn Oscar-statuett til sidekicken Djimon Hounsou også. Filmen er ufattelig sterk om alt fra den sketchy utvinnelsen av diamanter i Sierra Leone, skjebnen til barnesoldater og ønsket om å bidra, enten som journalist eller veldedighetsaktør (i mangel av et bedre navn). Filmen er en lang affære, men samtidig veldig intens, og behersker en helt suveren teknikk for å gi liv til de ulike sjebnene som filmen fokuserer på. Hvis du vil ha action med moralske og etiske dilemmaer, kameraestetikk og fantastisk skuespill – gi denne filmen en velfortjent sjanse.

Sånn som på dette bildet, med litt jungel og mennesker som jobber, kan det se ut i Sierra Leone. Foto: Annie Spratt på Unsplash

Hvilke tre filmer mener du at man bare MÅ se?

Om nyttårsforsetter og sånn

[Sett inn ingress]

Jeg beklager at jeg ikke har fått skrevet noe i jula, men det er ikke så lett å skrive når man sover. Prosjekt voksen har blitt satt litt på vent, men i dag er det 1. januar. Det er dagen for å begynne å utsette nyttårsforsettene mine.

Her kommer en liste over nyttårsforsetter for meg i 2018

  1. Drikke mindre øl. Men jeg drikker en øl akkurat nå, da. LOL.
  2. Gå mer tur. Så jeg lot bonusbroren min gå tur alene, for jeg kan jo begynne med det i morgen i stedet, sant?
  3. Begynne å trene. Skjønt, ergometersykkelen (eller hva det heter) er nede i kjelleren, så det kan bli litt tungt å gå opp igjen etter en økt. Jeg har lastet ned en liste som er perfekt for spinning, da. Så, kanskje i morgen.
  4. Bli flinkere på å oppdatere storyen min på Snap og Insta. Det skjer så mye på Sortland.
Her ønsker jeg det nye året velkommen, på do, og med selskap av katten Tales (som jeg tror er et ironisk navn, i og med at katten har måttet amputere halen).

Så, jeg tror jeg skal få til disse forsettene. Hvis ikke blir jo alt skikkelig uforsettlig, og det har jeg hørt ikke er så bra.

Det er sikkert noen av dere som lurer på hvorfor jeg er singel, og dette har jeg ikke fortalt til veldig mange, men det er for at jeg ikke får julestrømpe av pappa eller mamma dersom jeg gifter meg. Jeg synes faktisk at julestrømpe er gasnke viktig for meg. Man kan ikke få realisert sitt indre barn nok, dersom man ikke får julestrømpe, liksom.

 

I morgen kan dere få lese om min første tur på spinningsykkel i 2018, og hvordan jeg har planer om å bli proff fotballspiller på FIFA 18.

 

Hva er deres nyttårsforsetter?

Om å bli voksen og sånn

[Sett inn ingress]

Vel, så er sirkuset i gang. Jeg har dessverre ikke blitt invitert på bloggfest i Dubai for å feire likegyldighet og masse spenn for å promotere vitenskapelig tvilsomme hudpleieprodukter. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal bli blogger. Det er jo ikke sånn at jeg har underskudd på tid lenger. Permisjonen fra studiet skal vare frem til høsten. For dere som ikke kjenner meg, så skal jeg bli lærer. Her kommer dere til å få lese en del om motivasjon, frustrasjon, tåredryppende utleveringer av personlige erfaringer, tanker i tiden og ett og annet ræl som skulle måtte komme fra min omtalte filterløse hjerne. I dag … stryk det … i natt skal det handle om å bli voksen, og å starte blogg og sånn.

Hva skal egentlig til for å bli en bra blogger? Jeg tror man må ha disse kriteriene på plass:

  1. Omfattende og overdrevent bruk av sosiale medier. Du finner forøvrig meg på Instagram (denstorefilosofaen), Twitter og Snapchat (filosofaen). Jeg gleder meg forøvrig til Vine kommer tilbake. Jeg tror jeg kommer til å hete filosofaen der også. Hvordan får man egentlig sånn greie at man kan linke i insta-storien din? Mulig jeg også burde gjenopplive tanken om podkast på Soundcloud. Der husker jeg ikke hva jeg heter.
  2. Man må skrive innlegg jevnlig. Til visse klokkeslett. Noe jeg finner en smule interessant, gitt at vi er en generasjon av bingere. Hvilken rolle spiller det om du får et innlegg klokken 06.00 eller klokken 18.45.
  3. Man må skrive om noe uinteressant. For eksempel makeup eller ansiktshår eller noe sånt. Jeg kan gi dere tips om bart. Jeg har en skikkelig bart. Sånn type bart man har i TV-serier fra åttitallet. Jeg har også to par ødelagte Raybans jeg burde fikse.
  4. Man bør være urban og blogge fra kafe. Jeg bor forøvrig på Sortland, der det er overraskende mange kafeer, men også ikke så bra eller fancy kaffe. Vi får se hva jeg får til med tanke på dette.
  5. Pseudofilosofi med catchy klikkfaktor. Alle med respekt for seg selv skriver kvasismarte ting som egentlig ikke betyr noe som helst. Jeg kan bli veldig flink til å si at man bør verne Lofoten og Vesterålen, men jeg skal fortsatt kjøre bil med god samvittighet.

Jeg tror jeg har fått med meg det meste jeg trenger for suksess nå.

Jeg kan gi noen tips om bart. Det kan jeg blogge om. Foto: Selfie

Innledningsvis skrev jeg at jeg skulle skrive litt om det å bli voksen. Siden mange blogginnlegg jeg har lest i det siste, særlig fra Paradise Hotel-veteraner, så har ikke blogginnleggene noe behov for inndeling eller struktur. Jeg skal imidlertid forsøke å være grei med særskrivingen. Planen er å bli norsklærer.

Jeg lurer på hvordan det er å bli voksen. Når man er så gammel som meg, hele enogtredve, så er det kanskje på tide. Nå bor jeg hos pappa for å finen meg selv, som en vaskeekte millennial. Mine voksenperioder spenner seg over flere faser.

a. Jeg har vært voksen i tre perioder. Den første perioden var da jeg bodde sammen med ekskjæresten min. Den andre perioden var da jeg flyttet helt for meg selv for første gang. Den tredje gangen var da jeg kjøpte meg en leilighet som jeg siden solgte altfor tidlig og brukte opp alle pengene fra.

b. Jeg tror det var alle fasene mine.

Nå er jeg altså bosatt hos far og bonusmor. For å finne meg selv etter tre år på lærerstudiet. Nå er det ikke selve studiet som har gjort meg lett deprimert og sosialt utilpass, men arbeidsmengden jeg la ned. Ikke bare på studiet, selvsagt, men på alt annet. Jobb, ørten hundre verv i studentdemokratiet og prøve å være sosialt til stede utenfor arbeidstimene. Jeg tror det ble litt lite søvn, for jeg har sovet mer eller mindre en måned eller to i strekk. Jeg er sjukt marsipankake i hodet.

Planen er å bli voksen under oppholdet mitt hos pappa. Så får vi se hvordan det går.

Føler du deg voksen? Er det galt å bli voksen, eller er det helt naturlig? Burde vi skjerpe oss litt, vi som bikker tredve og fortsatt tror vi er seksten?

Det synes jeg dere skal svare på, for nå tar jeg kvelden.

Bon nuit!