All posts by Tore Remi Christensen

Sjef, administrator og hjernen bak filosofaen.no. Ta kontakt hvis det er spørsmål vedrørende siden.

Innfør idiokratiet som styreform nå!

Mange mener demokratiet er en styreform som har utspilt sin rolle. Den er lite effektiv, krever mye ressurser og tar hensyn til alle. Filosofaen.no mener det er på tide å innføre idiokratiet. Les hvordan her.

Nå er det jaggu meg nok. Demokratiet har utspilt sin rolle. Ytringsfriheten er under press fra folk med ytringsfrihet. Det er opå tide å lansere fremtidens styreform; idiokratiet.

For den uinnvidde leser består idiokratiet av følgende prinsipper.

  1. Direkte demokrati på Facebook. Alle større avgjørelser tas ukvalifisert utifra diskusjoner på myndighetenes Facebook-poster.
  2. Selvmotsigelser eksisterer ikke, så man kan stå for to eller flere ulike perspektiv på samme sak.
  3. Valg til nasjonalforsamling foretas gjennom en avstemmingsbattle mellom to ulike kandidater som skriker høyest om hver sin sak. På Instagramstorien til myndighetene, needless to say.
Idiokratiet kan være en særdeles engasjerende og effektiv styreform, som vil utfylle de hullene dagens demokrati ikke klarer å gjøre.
Foto: Alice Pasqual på Unsplash

Som den vante leser kan se, er det mange ting som nå taler for at vi skal innføre idiokratiet som styreform. Det er lett og rimelig å ta ibruk, fordi det allerede eksisterer infrastruktur som kan implementere dette. Hvis ingen myndighetsfunskjon har muligheten, kan de outsource avstemmingene (og debatten) til Sofie Caroline Nilsen. Debattene foregår selvsagt i hennes spørsmålsrunder, og er vi heldige kan det hende det dukker opp elementer fra hennes erfaringer med seremonier på Paradise Hotel.

Veien fremover er klar. Innfør idiokratiet nå!

 

Zen ute, zen inne…

Ingenting er bedre enn å ha balanse i kropp og sjel, ha orden på hodet og gjøre mange spennende ting med plenty av overskudd. Bli litt mer zen i dag med disse tipsene.

Endelig er det helg. Så mye gleder folk seg til helg, at en amerikansk restaurantkjede med suspekte renholdsrutiner og overprisa spareribs har hanka inn spenn på frasen Thank God It’s Friday. Men hva om vi lurer oss selv. Hva om fredag, og helgen bare er en konspirasjon?

Før i tida så gikk det i 120 fra mandag til lørdag, og ikke nok med det, på søndag spente man på seg svære og tunge treski for å stikke i lysløypa eller hoppbakken (ofte kalt beinbrekkeren). Så ikke bare jobbet man med livet som innsats, man lekte med livet som innsats også. Min far kan fortelle at det ikke er særlig godt å miste kontroll over hoppski av tre og se de forsvinne sakte men sikkert i hver sin retning. Ethvert skritt bør passe seg for den slags. Det var ikke særlig med lediggang før i tida.

Zen er flate stener på fjell. Tydeligvis. [sett inn legg stein for stein-anektdote] Foto: Aperture Vintage på Unsplash
Nå om dagen er det heller ikke særlig mye fri. Ikke bare skal du jobbe 7,5 timer om dagen, men du skal også se deg opp på alle seriene vennene dine snakker om, ta bildet fra minst tre fjelltopper i måneden og lese to biografier for å klare å holde deg ajour med Morgenbladets kultiverte spaltister. Ikke glem at du må ha vært på tre utesteder anbegfalt av Natt og Dag, også. Og ByLarm, OverOslo, Slottsfjell, Øya, en perifer festival i Nord-Norge og selfier fra toppen av Empire State Building eller Taj Mahal.

Før i tida var du blakk hvis ikke du jobba, og hvis ikke du jobba drakk du opp penga til familien på puben like ved fabrikken og ble blakk allikevel. Det var enklere da. Nå er du blakk hvis du ikke får likes, og penger har du av en eller annen grunn tilgang på uansett.

Hvor er pausen du får til å konsentrere deg om det su skal gjøre. Før var det enkelt: Du jobba, laget barn, oppdro (kanskje) barn, drev med kunst eller idrett eller noe, ble pensjonist og daua. Enkle og tydelige oppgaver. Det finnes ikke lenger, alt er bare kaos.

Zen ute, zen inne? Zen i hjertet? Zen i sinnet? Det er på tide å løsrive seg litt, tror jeg. Ja takk til litt mer struktur på kaoset, men også litt mer rom i strukturen. Nei takk til gentrifisering av fritid og sosiale medier.

Les ei bok som ligger litt over Frans blir syk i utide men drit i om folk krever du må lese Montefiore for å kunne diskutere Israel-Palestina. Se en serie som gjør deg glad, enten det er zombieflukt i Walking Dead eller Star Trek-parodi i The Orville, barnedrap i Broadchurch eller Henrik Mestad som statsminister i Okkupert (ingen av disse gjør meg glad, med unntak av The Orville).

Ikke bruk mer energi enn du har, konsentrer deg om få ting i stedet for å la alt flyte. Det enkle er ofte det lureste, si.

Zen ut.

Rocket feler på Rockefeller

I dagens Lakonisk Lørdag anmelder vi Gåtes konsert på Rockefeller 16. februar. HEr har du konserten kort oppsummert,

Lang kø for å komme inn. Folk venta tålmodig. Man kom inn på Rockefeller.

Jævla dyr 0,4.

Finner god plass. God plass fullstendig destruert av to sjukt høye menn som passer på å vugge frem og tilbake slik at man ikke får justert sikten til scenen. Plass ytterligere ødelagt av to andre menn som dytter seg frem og bestemmer seg for å gaule til hverandre under halve konserten, Går og finner annen plass med mindre folk omkring. Folk synes det er gøy å skravle under konsert. De synes også det er fint å vise folk som står bak dem hva de snapper.

Gåte spilte på Rockefeller, men det var ikke så lett å få med seg så mye av den. Foto: Tore Remi Christensen

Gåte spiller ganske bra, men jeg fikk ikke sett så mye av Gunhild. Hun synger så vakkert. Broren hennes har noen syke overarmer med tatoveringer og spiller fele. En rockefeler, der altså.

Oppsummering konsert: Terningkast 6

Oppsummering publikum: Terningkast DRA TIL HELVETE.

Tre High School-serier du må se

Det finnes et utall serier satt i high school-verdenens fascinerende og tidvis brutale univers. Denne kampen mellom det gode og det onde, de populære og de upopulære, som også blir blandet med en god dose popkulturelle referanser. Her kommer det tips til tre serier du bør se.

Everything Sucks (2018-)

Noen ganger går folk sammen hjem fra skolen, også i serier som omhandler folk som går til og fra skolen. Foto: Clarisse Meyer på Unsplas

Denne serien er nettopp lansert på Netflix og har tatt hjertet mitt med storm. En skikkelig varm og erketypisk homage til high school-sjangeren, men men sin egen tvist. Et litt dypere persongalleri enn ellers, og særdeles dyktige skuespillere. Så mange klisjeer, men alt utført på en mesterlig måte.

Serien er satt til 90-tallet, og har referanser som perler på en snor. En skikkelig godbit for en som var mellom tre og tretten år i denne perioden. Tori Amos er spesielt viktig, og har mye å si for den personlige utviklingen til seriens kvinnelige protagonist.

Det synes som om Netflix har skutt gullfuglen igjen, med dypere ungdomsserier (gjerne satt til en spesifikk tidsepoke), og Filmpolitiet har helt rett i sin konklusjon om at serien er på høyde med Stranger Things og 13 reasons why. Skjønt, den har også litt til felles med neste serie på listen…

Freaks and Geeks (1999-2000)

Hvis du var skikkelig flink på skolen, kunne det tenkes at du var en nerd og fylte opp sjukt mange notatbøker. Foto: Simson Petrol på Unsplash

Et fremtidig stjernegalleri har man ikke sett i en serie noensinne. Serien er stappfull av nostalgi, typiske tenåringsproblemer og en hel masse sosiale forviklinger som seg hør og bør. I tillegg er det mye gjenkjennelig humor. Likevel; hovedgrunnen til å se serien er denne rollelista:

James Franco (The Deuce, Spiderman, anklager om seksuell trakassering).

Samm Levine (Ingloroius Basterds, Drunk History, Wet Hot American Summer)

Seth Rogen (Knocked up, Superbad, This is the End)

Jason Segel (How I Met Your Mother, The Muppets, Dumpet av Sarah Marshall)

Martin Starr (Drunk History, Hawaii Five-O, Silicon Valley)

Og sykt mange fler, ass. Judd Apatow var involvert i serien, og man kan vel si at en del av disse nevnte skuespillerne senere har blitt rimelig store komikere. Særlig i Judd Apatow-filmer. En skikkelig gutteklubb, der altså. Men, til tross for den store gutteklubben grei-vibben av rollelista, er serien veldig severdig.

13 Reasons Why (2017-)

Slik kan du se ut når du går ut fra videregående i USA. Foto: William Stitt på Unsplash

Omdiskutert og mørk serie om en person som får et sett med kasetter overlevert. Serien omhandler ei jente som har tatt selvmord og etterdønningene av dette. Skal det fordeles skyld? Hvem i miljøet sitter egentlig på de mørkeste hemmelighetene?

Serien er dyster, men også veldig usentimental i skildringene sine. Den har blitt beskyldt for å romantisere selvmord, men jeg tror man bør se serien på en litt annen måte. Denne serien anbefales ikke å sees alene, eller uten veldig klare tanker om eget livsverd. Samtidig er det mange læringspunkter. Hvordan skal du møte folk når de ber om hjelp? Hvordan snakker du om og til folk? Tør du å ta ansvar for dine egne handlinger?

Se serien, hold deg i vater og reflekter over livsvalg.

 

Hvilke tenåringsserier liker du best?

Slik melder du deg ut av ditt politiske parti med en bitter ironisk distanse

Noen mennesker er født politisk engasjerte, og gjør litt mer ut av det. Som å bli medlem i et politisk parti. Hva gjør man når sitt politiske parti ikke er det samme som du ble medlem i?


[sett inn kreativ byline]

Du kjenner det på deg, forholdet er på overtid. Det ligger ikke noe energi der, det har gått rutine i å forsvare ditt partis noe gråsoneaktige formuleringer om innvandring og andre ting. Du har tenkt på det lenge, nå er det slutt.

I årene som har gått siden du innledet forholdet, etter lang tids avstandsforelskelse, kjenner du at det får være nok. Det har skurret litt i øret, når partilederen har hvisket deg søte ord til deg i forbindelse med store politiske saker og landsmøter og sånn. Det er nesten som dere har vokst fra hverandre. Partilederen har gått til høyre, og du har gått til venstre i verdivalgets y-kryss.

Når du er uenig med partiet ditt, kan du henge opp plakater som dette. Foto: Samantha Sophia på Unsplash

Tiden for å slå opp nærmer seg, og du tenker på hvordan du skal få det til. Det ligger mange følelser til grunn, du hadde stor tro på dette prosjektet. Skal dere være platoniske venner videre, eller skal dere skilles bittert?

Hvis du velger å melde deg ut av ditt politiske parti, er det noen ting du må huske på.

  1. Husk å skriv en lang post på Facebook om hvorfor dere går fra hverandre, at det handler om verdier, men at du likevel har satt stor pris på tiden som aktivt medlem.
  2. Understrek dine moralske rettesnører, og begrunn dem med din Groucho Marx-istiske tendenser. Du er jo tross alt fortsatt politiker, selv om du ikke liker det. Til den av dere som ikke forsto Groucho Marx-referansen; “Dette er mine prinsipper, hvis du ikke liker dem har jeg andre.”
  3. Flir det litt bort etterhvert. “Nuvel, jeg er jo en mann (eller kvinne, eller annen kjønnsidentitet) av folket. Det er helt klart at jeg kanskje var litt krass i mitt brudd med [sett inn parti].”

Så fortsetter du å snakke litt drit om ditt eks-parti på fest, og når noen viser at de er veldig uenige i ditt tidligere partis oppførsel, tar du gjerne forbehold og forsvarer det til det ytterste.

Det er bare du som har lov til å prate drit om eks… ditt tidligere parti.

Kort og presist om hvorfor du bør lese akkurat dette

Hver lørdag fremover tar jeg sikte på å gi dere Lakonisk lørdag-spalten. Den skal inneholde korte og presise innspill om ting. Dagens innlegg forteller deg hvorfor du bør lese akkurat dette.

1. Ikke forstå hva det egentlig handler om

Denne posten gir strengt tatt ingen mening, så om du velger å lese videre blir det på eget ansvar.

Spaghetti kan være fullstendig meningsløst., dersom man ikke spiser den Foto: Ben Neale på Unsplash

2. Ønske om å sette deg inn i hva vennen din skriver

Du fortsetter å lese denne posten fordi du stoler på at vennen din har noe klokt for seg.

3. Du setter korte, informative bloggposter foran lange utredninger

Denne posten gir deg mindre intellektuell motstand enn noe en fra Minerva eller Agenda kunne finne på å gi deg.

4. Du innser at det ligger en slags form for humor bak dette

Noen ganger trenger du tilgang til meningsløs humor, og ikke minst banaliteter som får deg til å tenke på noe helt annet.

5. Du vet ikke helt hva lakonisk betyr

Lakonisk kommer av at man svarer kort og konsist, slik man lærte i Sparta.

Tre måter å håndtere angst på

Noen ganger er det ikke til å unngå, stresset tar overhånd, og angsten sniker seg innpå. Her kommer det tre måter å håndtere angst på, ifølge bloggpostforfatteren.

Du har helt sikkert kjent på den følelsen, forøvrig uten hashtag, den følelsen av angst. Av at ting ikke helt går slik du har planlagt eller at du har overarbeidet deg så mye at du ikke orker å være sosial fordi det er så mange faktorer å ta hensyn til. Ikke? Det har i hvert fall jeg. Her har du mine tre råd for å komme deg ut av fangsten til angsten.

Når du kjenner klumpen i brystet, kan du krølle deg sammen til en ball. Du kan også prøve å kjempe imot, men det er ikke lett. Foto: Jairo Alzate på Unsplash

La deg ikke forføre

Eva og Adam var ikke paradisets smarteste vinkarafler i vitrineskapet. De ble forført av den slu slangen som på død og liv skulle ha dem til å spise dette sagnomsuste eplet, og vips var de ute av det gode selskap. Det er stor fare for at hvis du gir etter for angsten, havner du også utenfor det gode selskap. Nå er det ikke verdens letteste oppgave å kjempe mot den romerske legionæren, når du bare har et sløvt sverd av lær.

Forslag til løsning: Når du kjenner at angsten tar deg, lag en pros & cons-liste over hvorfor du ikke bør gi etter. Mine cons, det vil si grunner til ikke å gi etter, overgår som regel grunnene til å la seg forføre. Spør deg selv: Hva vinner jeg på å ligge i senga, eller ikke forlate leiligheten? Hva vinner jeg på å låse meg ute? Hvis svaret er kontakt med andre mennesker, og/eller ekstern stimuli av hvilken som helst grad, er du på rett vei. Vri kjipe ting til noe positivt, tenk at det er bedre å ha vært en liten tur ute heller enn å råtne i senga og se på hjernedød Netflix-underholdning. Hvis du velger feil en gang, frykt ikke. Det kommer flere muligheter til å velge lurt.

Eksponering

Angst er ofte som troll fra de gode, gamle folkeeventyrene. Hovmod funker ikke når du skal bekjempe det, men ydmykhet og selvinnsikt er en fin ting. Det kommer du et stykke med. Det er ikke som at Askeladden ikke er redd når han konfronterer trolla; han eksponerer seg for dem og har tro på at han klarer utfordringa. Askeladden er en mester i å eksponere seg for utfordringer, men likevel hente ut viktige hjelpemidler for å løse utfordringa.

Forslag til løsning: Når du kjenner at angsten fyller deg med frykt for ting, tenk at du skal kappspise med trollet. Tenk at du skal lure det ut i sola. Da finner du skatten til slutt, skjønt skatten er ikke gull og edelstener eller halve kongeriker (med mindre du er Mette-Marit). Skatten er friheten til å finne på ting, og kanskje aller viktigst – troa på at det er mulig.

Den gule mursteinsveien til selvinnsikt

Angst kan like gjerne komme som en tornado i Texas, som noe annet. Og skulle du bli blåst av sted til et annet sted, kan det lønne seg å følge den gule mursteinsveien. Du vet jo at trollmannen fra Oz er en gjøk, men det er noe med de vennene du møter på veien. Ikke lås dem ute, hjelp hverandre. På ett eller annet tidspunkt … faen, nå har jeg glemt hva som skjer med Dorothy. Samma det. Det er vennskap og selvhjelp på veien til selvinnsikt, og ikke minst selvrealisering, som er en god nøkkel på vei mot å lure bort angstens forførende nagging.

Forslag til løsning: Sett deg klare mål om hvor du vil, og hva du vil, og bruk gjerne personer som er nær eller delvis fjern fra deg til hjelp og uvurderlig bistand. Skulle noen tilby hjelp uoppfordret, ikke spill kostbar eller stolt; si ja takk.

 

Det er slettes ikke sikkert at dette er løsninger som hjelper for deg, men artikkelforfatteren har brukt mye av dette til å hanke seg inn igjen etter store angstfylte perioder i kjølvannet av traumatiserende og retraumatiserende hendelser. Han har også sovet sykt mye, så hvile og null ekstern impuls kan også være god medisin. Til en viss grad.

Stay strong. Stay focused. God helg!

 

 

Disse tre nyere scifi-seriene må du se

Det finnes flust av science fiction-serier du kan se, men det er bare tre du må se. Her kommer en liten guide til science fiction du bør se.

1. The Expanse

En skikkelig skitten serie, basert på romanene til forfatterpseudonymet James S. A. Corey. Historien befinner seg et par hundre år inn i fremtiden der menneskene har kolonisert det meste av solsystemet på en effektiv måte, takket være en kar fra Mars som fant opp en ny type motor. Det litt kjipe med det, er at han ikke fikk særlig glede av det selv, fordi han ved et uhell sendte seg ut på en slags enveistur til det ytre rom. Heldigvis hadde han backup på kontoret, og dermed ble det kræsj mellom Jorda og Mars.

Bakgrunnssettingen er et gryende opprør fra de såkalte “belterne” (arbeidere som jobber i asteroidebeltet, og som bli utnyttet både av Mars – en slags menneskelig utbryterrepublikk fra Jorden – og Jorden, ledet av FN). Man møter en litt hanglete privatdetektiv på jakt etter en velstående jordboers datter, et crew som hamstrer is (veldig ettertraktet ressurs, fordi is er lik vann) og et kobbel mer eller mindre innflytelsesrike folk fra både Jorden og Mars. Samspillet mellom de to planetene virker forøvrig å være veldig inspirert av relasjonene mellom USA og USSR. Selv i verdensrommet synes man ikke å ha lært å spille andre spillteorier enn “Chicken.”

Denne serien er spesielt for deg som ikke er så veldig glad i trehodede aliens eller unaturlige fenomener, skjønt noe mystisk er i ferd med å skje. The Expanse er høyst severdig, men krever oppmerksomhet og litt tålmodighet. Det lønner seg å legge telefonen bort.

Rommet, den endelige grensen? Nei, ikke hvis du ser på science fiction-serier. Foto: NASA på Unsplash

2. Altered Carbon

Et klassisk søskendrama satt i verdensrommet, krydret med vold og sex og ulike planeter. En gang i tiden fant menneskene et slags stoff, en slags fremmed teknologi som gjorde det mulig for mennesket å ta med seg minner og bevissthet fra én kropp til en annen. Derfor omtales ikke lenger kropper som kropper, men som såkalte “sleeves” (eller omslag, på norsk). Nå kan noen mennesker, særlig de med veldig god råd, bli nærmest udødelige. Dette forrykker den tidligere balansen, og skaper en slags form for kulturelite med hodet i skyene, bokstavelig talt. Her er det heller ikke så mange aliens med så mye rart, men mange fabelreferanser kommer likevel til syne. Miljøet og skuespillerprestasjonene gjør at dramaturgien i serien fungerer rimelig greit, men serien har litt å gå på for å få flashbacksa til å gli lettere inn i historien. Serien er veldig severdig, og engasjerende og perfekt om du liker science fiction med opprørsreferanser.

3. Killjoys

Killjoys er også en slags skitten  opprørshistorie med joviale (men samtidig dystre) hovedkarakterer. To brødre og en kvinne med sløret bakgrunn reiser rundt omkring i et planetsystem som dusørjegere, såkalte Killjoys. Utover i serien dukker det opp mange mystiske elementer, og særlig et slags type vann fra en noe aggressiv alien-rase. Selve samfunnsstrukturen er også her preget av enorme klasseforskjeller og en overklasse som systematisk utbytter befolkningen i solsystemet. Så, man dæsjer sammen litt romantikk, merkelige slekstsforhold, religion og mystifistisk vitenskap i ei suppe som er ganske underholdende. Skjønt, det er ikke alltid like lett å forstå karakterenes skiftende humør og handlinger, omtrent som i såpeoperaer fra Australia. Likevel, et solid stykke science fiction.

 

Har du noen SciFi-serier som du vil anbefale? 

Burgerflipperen fra Istanbul

Hver onsdag fremover vil du kunne lese eksklusive portrettintervjuer eller features på filosofaen.no. Her skal det menneskelige ettergåes og atmosfæren beskrives til nitid detalj. Først ut er vår venn Recep, burgerflipperen fra Istanbul.

Hver kveld finner du Recep stående inne i denne burgerjointen like ved brua som går over stredet som skiller den europeiske og den asiatiske siden Istanbul. Foto: Ozan Safak på Unsplash

– Det er ikke lett å selge burgere på en plass som denne, folk er så travle, forteller Recep (han vil at vi skal kalle ham det, siden det sikkert blidgjør den sittende tyrkiske presidenten).

Folk strømmer forbi denne varme, siste januarnatten i Istanbul. Det er ikke så veldig mange som stopper innom Receps ISLAK HAMBURGER. Man kan se furene i det alvorlige ansiktet til vår mann, burgerflipperen.

– Det er jo selvsagt mulig at flere ville stukket innom, dersom jeg ikke hadde bommet da jeg varemerket sjappa. Jeg skulle kalle sjappa for ISLAM HAMBURGER, men så skjedde det noe, ved Allah. Kanskje det var skjebnen, for registreringa gikk kjempefort. Det er sikkert ingen andre steder som heter ISLAK HAMBURGER her i Istanbul, sier Recep.

Recep sier at det er litt kjedelig å ikke ha noen kunder, men han har troa. En dag, mener han, vil også tyrkere sette pris på hamburgere. Frykten dreier seg imidlertid om at tyrkere tror det er amerikansk svinekjøtt i burgerne hans. Det kan han avkrefte med en eneste gang. Her, i ISLAK HAMBURGER, bruker vi bare 100% norsk storfekjøtt. Det er til og med halalslaktet hos Nortura.

Når vi spør ham om det kanskje er litt dyrt å importere fra Norge, slår Recep fast at det ikke gjør så mye. Han tror tyrkere er villige til å betale for norsk kvalitet.

– Jeg har stor tro på at norsk storfe er den nye laksen. Og oljen, ikke minst. Har du sett hvor mye gress dere har der oppe, eller? Nei, dette blir garantert det nye store, insha’Allah, sier han.

Vi må straks forlate vår venn, Recep. Han har gitt oss nyttig innsikt i hvor trøblete det kan være å selge gourmetburgere fra Norge i Tyrkia, men vi krysser fingrene for ham. En dag blir Istanbul like hipster som Løkka.

Tre filmer du bør se og hvorfor

Velkommen til spalten tirsdagstipset, og først ut kommer en slags guide til tre filmer du absolutt bør se. Helt subjektivt ment, selvsagt, og ut i fra egne preferanser. Filmene er urangert.

1. Star Wars (1977)

Denne science fiction-filmen, senere døpt Episode IV: A New Hope, er en av populærkulturens største begivenheter. Ikke nødvendigvis på grunn av filmens upåklagelige kvalitet, men fordi den er kickstarten på den mest episke familiesagaen siden Abrahams etterkommere begynte å prege den politiske situasjonen i Midt-Østen. Troen var sterk i Abraham, og kraften er stor i Luke Skywalker.

Når man skal begi seg ut på Star Wars-territorium bør man se filmene i tidsmessig (i vrikeligheten) rekkefølge. Se episode IV til VI fra 70- og 80-tallet først, deretter I til III, og siden de siste filmene. Skal man derimot se hele serien i historiens kronologi, anbefales denne rekkefølgen.

En LEGO-stormtrooper gjennom “ørkenen.”
Foto: Daniel Cheung på Unsplash
  1. Episode I: The Phantom Menace
  2. Episode II: The Attack of the Clones
  3. Star Wars: Clone Wars (film, animert)
  4. Star Wars: Clone Wars (serie, animert)
  5. Episode III: Revenge of the Sith
  6. Star Wars: Rebels (serie, animert)
  7. Rogue One: A Star Wars story
  8. Episode IV: A New Hope
  9. Episode V: The Empire Strikes Back
  10. Episode VI: The Return of the Jedi
  11. Episode VII: The Force Awakens
  12. Episode VIII: The Last Jedi

Star Wars er en vesentlig del av moderne referanser, og står blant annet bak det berømte sitatet “Luke, I’m your father.”  Vil du henge med i timen, lær deg din Star Wars. Inngangspunktet bør være film nummer fire, som egentlig er film nummer én.

Vær obs på at dersom du ønsker å fordype deg ytterligere i Star Wars-universet, er tidslinjene nå ikke i samsvar med hverandre. Det finnes kanon (som opererer utelukkende basert på filmene og seriene, og bøker etter en viss dato) og legends (som tar utganspunkt i alt frem til Disney tok over Lukasfilm. Ish.).

2. Big Fish (2003)

Noen filmer engasjerer deg fordi de er spennede, har masse action eller kanskje til og med er skumle. Big Fish er på sett og vis ikke det. Big Fish er en usedvanlig leken lekkerbisk av en historiefortelling i nonsens-sjangeren. Bli med på eventyr sett gjennom øynene til en veldig fantasifull far, og en litt gretten sønn som forsøker å nøste opp i eventyret og halvsannhetene. Filmen kan sees mange ganger, holder seg godt og bør ikke nytes sammen med et slag Candy Crush på mobilen. Det lønner seg nemlig å holde fokus, og samtidig la seg fortrylle av engasjerende skjebner og fantastiske elementer. Filmen er regissert av Tim Burton og har Ewan McGregor i hovedrollen.

Dette kunne vært Ewan McGregor på jakt etter kjempen i filmen, men det er bare et fint illustrasjonsbilde.
Foto: Jeremy Allouche på Unsplash

3. Blood Diamond (2006)

Filmen Leonardo Di Caprio skulle fått Oscar-statuett for, men som ble forbigått. Faktisk burde filmen ha hanket inn Oscar-statuett til sidekicken Djimon Hounsou også. Filmen er ufattelig sterk om alt fra den sketchy utvinnelsen av diamanter i Sierra Leone, skjebnen til barnesoldater og ønsket om å bidra, enten som journalist eller veldedighetsaktør (i mangel av et bedre navn). Filmen er en lang affære, men samtidig veldig intens, og behersker en helt suveren teknikk for å gi liv til de ulike sjebnene som filmen fokuserer på. Hvis du vil ha action med moralske og etiske dilemmaer, kameraestetikk og fantastisk skuespill – gi denne filmen en velfortjent sjanse.

Sånn som på dette bildet, med litt jungel og mennesker som jobber, kan det se ut i Sierra Leone. Foto: Annie Spratt på Unsplash

Hvilke tre filmer mener du at man bare MÅ se?