Ti år med et forvirrende eierskap

En regnvåt fredags ettermiddag i 2011 satt jeg i gangen i Kafebygget på Utøya og snakket med en kamerat på telefonen. To minutter senere var hele livet snudd på hodet. Et toalettavlukke ble redningen for meg og fem andre. Vi hørte folk dø rundt oss uten helt å forstå hva som skjedde. Litt senere ble vi tatt hånd om av beredskapstroppen.

Dette er min historie. En i utgangspunktet ukomplisert fortelling. Det som er opplevd, er opplevd og det er ikke stort man får gjort med det. Hadde det bare ikke vært for alt rundt, ville det nok ha vært vesentlig enklere å forholde seg til. Tiden etterpå gjorde min – og andres – sorg ekstremt offentlig.

I møte med venner og bekjente i tiden etter 22.7 kunne jeg høre dem si slike ting som at det ikke bare var meg eller Arbeiderpartiet det var synd på, men hele landet. Verken jeg eller partiet hadde rett til å slå politisk mynt på deres sorg. Deres sorg, sa de. Så jeg tonet ned hele greia og ble mer opptatt av å skjule egen smerte og heller jatte med om hvor gal gjerningsmannen var og holde kjeft om egne følelser og tanker om det som hadde hendt.

Jeg uttalte meg i media om hvordan ting var, men bare triste saker om at ting var annerledes og oppfordret venner til å behandle oss som de alltid hadde gjort. Det var så stille. Det var så jævla stille. Helt – i mangel av et bedre ord – dødt, og i stedet for å spørre hvordan det gikk, ble det snakk om det større bildet. Det var ikke plass til meg, til selvet.

Jeg skrev kronikker om hvordan media fråtset i følelser og tristesse, men sjelden tok tak i de strukturelle utfordringene i etterkant. Ingen ble med på samtalen. Det er hyggelig at vi nå føler oss modne til å ta den, men ikke kom rekende og si at det ikke er mange som har prøvd. Samtalen har druknet i bakgrunnsstøyen av intellektuelle tenkehjerner (oftest menn) som roper høyt om ytringsfrihet for seg selv og driter i alle andre.

Noen sier at vi som er direkte berørte ikke er eksperter på høyreekstremisme, bare fordi vi har vært utsatt for dette ene angrepet. Det de glemmer, er at vi har vært under tungt skyts fra høyreekstreme i ti år. Eller det jeg liker å kalle løkhuer. Folk som vet så meget bedre. Folk skal fortelle deg det hele tiden. Du får det i innboksen uten stans. Vi vet godt hva som rører seg der ute. Det er ikke akkurat pent.

Selv skled jeg gradvis ut av politikken. Prisen hadde vært for høy å betale. Det skjedde noe med meg. Det døde noe i meg. Jeg orket ikke jobbe motstrøms i en organisasjon som i den ene vendingen stilte opp og la ned en enorm innsats, og i den andre vendingen hersketeknikket ut etterlatte og overlevende som ønsket å bruke sorgprosessen på å skape en bedre politikk på bakgrunn av det som hadde skjedd. Det har vært smertefullt å se andre overlevende som ble med videre, fremstå som apologeter for en organisasjon som i all sin feighet ikke har giddet å ta et oppgjør med seg selv. Før nå. Kanskje.

Dette er en brøkdel av hva jeg har måttet tenke på når jeg skal ta eierskap over min egen erfaring. Ti år med et forvirrende forhold til min egen opplevelse. En opplevelse som ofte skal dikteres av noen helt andre enn meg selv. Kan du være så snill og lytte til meg når jeg har noe å si om min egen historie? 

Takk.