The bed end

Tilgi meg, folkens, for jeg har syndet. Jeg har ikke skrevet siden syvende september. Jeg har vært for opptatt av hund, boklanseringsvisitt og quizdeltakelse. For ikke å glemme å prokrastinere egen jobbsøking fordi hver gang jeg leser en stillingsannonse føler jeg meg som tatt ut av en viss middelmådig filmatisert H.G. Wells-roman med Guy Pierce i hovedrollen.

The bed end. Haha. Foto: Selfie

Tilgi meg, folkens. 60% av dagen går med på å krølle seg sammen i en liten angstball, redd for å hoste, redd for å ikke kunne betale for meg, redd for at alt skal ta så innmari lang tid. At jeg ikke klarer å holde fokus. At jeg glemmer ting så fort jeg har tenkt dem. Det er ikke noe gøy.

Tilgi meg, folkens. For at jeg kjenner meg litt ensom selv om jeg ikke er det. Når man er litt skjør, knyter brystet seg fortere. Det er begrenset hvor mye empatisk respons du kan få fra en veldig søt og nusselig liten valp som elsker å klypebite hendene dine. I det minste står jeg opp om morgenen.

I morgen skal jeg snakke med NAV.

På lørdag skal jeg se fotball med en kompis.

På søndag skal jeg arrangere tidenes første søndagsbrunsj ala filosofaen.

På mandag skal jeg snakke i førti minutter om 22. juli, livet og engasjementet etterpå.

Det skal ikke være rolige stunder selv om jeg ikke har gjort en drit i dag (bortsett fra å lufte hunden – opptil flere ganger, jævla dritemaskin). I dag er energinivået middels. Hodet er tungt.@

Dette innlegget er the bed end.