Det døde noe i meg

Det døde noe i meg den dagen for åtte år siden. En gnist, om du vil. Som om løperen med den olympiske ilden bare slukket fakkelen i et trau bak ei veikro på E-18, og gikk inn på bensinstasjonen for å kjøpe en kopp unfairtrade-kaffe.

Aldri mer gjemme seg på do fra en gal, ekstremistisk våpendrager som dreper barn. Foto: Privat

Det døde noe i meg den dagen for åtte år siden. Urokkelig tro demokratiet, om du vil. Som om himmelen åpnet seg og alt var lov, så lenge det kunne skade andre, så lenge det tok på seg krigsmaling og kalte seg ytringsfrihet.

Det døde noe i meg den dagen for åtte år siden. Livet, om du vil. Viljen til å leve for å kunne oppfylle sitt potensiale. Noe inni meg drar i håndbrekket og forteller at jeg aldri kommer til å bli det jeg burde blitt. Derfor brekksladder psyken på en tom parkeringsplass, og slår felgene i hver minste hindring. Hjulene som holder det hele i gang får flere og flere merker, og trenger avbalansering. Jeg vet bare ikke når jeg får kommet meg til verkstedet.

Det våknet noe i meg den dagen for åtte år siden. En drøm, om du vil. Om at pseudointellektuelle stemmer i allmennheten skal slutte med synsingen og få et grep om virkeligheten. En mening blir ikke mer fornuftig om den er kontrær for motsetningenes skyld. En mening blir ikke plutselig et gyldig argument dersom den gjentas i ekkokamre.

Det våknet noe i meg den dagen for åtte år siden. Et håp, om du vil. Om at vi faktisk klarer å være mennesker, at vi klarer å opphøye oss selv til likeverdige og se bortenfor stridigheter for å finne gode løsninger. Er håpet forgjeves?

Det våknet noe i meg den dagen for åtte år siden, men det druknet i kjølvannet av MS Thorbjørn. For, fra det øyeblikket jeg satte føttene på land, ble livet en kamp. En kamp for å takle, leve, puste, tenke, le. Jeg gjør alt av dette, og ingenting av det. Og jeg er sliten og lei, veit at mange er det samme. Enten de var der for åtte år siden eller ikke. Kanskje de som ikke var der, men har havnet i skuddlinjen likevel. Som løper mellom skyttergravene på jakt etter dekke når Angst-maktene setter inn offensiven.

Jeg er død og våken om hverandre, og det begynte en julidag for åtte år siden. På disse årene har vi ikke lært å tenke bedre. Nå vil jeg bare gå og legge meg.

2 thoughts on “Det døde noe i meg”

  1. Jeg hører på “Emilie Nicolas:Tranquille Emile”, og håper at alt, absolutt alt skal bli bedre. Om det ikke blir bedre, noe det ikke har blitt på de åtte årene du nevner, så får jeg bare være lille store meg, hver eneste dag, og skape grunner for folk til fred, glede, naturlig og raus villskap, til tross for kunnskapen om at ikke alle er fredlige. Redsel tar meg ingensted, mot og håp gjør meg til den jeg er, og det aner meg at du også er der Tore, selv i de mørkeste stunder. Gleden er vår eneste vei, spesielt siden vi regner med at den er temporær. Nyt øyeblikket, nyt de fantastiske og vakre menneskene som har intellektuell makt og påvirkning, vi kan ikke la oss kvele av politikernes floskler og manglende evne til å ta sterke og vakre valg. Det er til syvende og sist vi her ute som bestemmer hva vi legger i virkeligheten. Jeg bidrar daglig til små gleder i mitt yrke som bussjåfør. Bokbransjen jeg en gang arbeidet i knakk meg, jeg var lenge bitter, mine vakre ambisjoner ble lagt i grus, men nå kjører jeg buss. Livet er ikke hva jeg trodde det skulle bli, hva jeg drømte om at det skulle bli, men jeg skal pokker meg stå oppreist helt til kroppen min ikke orker mer, og hatefull, det blir jeg aldri. Aldri! Takk for en vakker litterær og tankevekkende utblåsning angående det som hendte for åtte år siden, og fortsatt er her i vår bevissthet. Skulle ønske ettertiden hadde vært vakrere, men det har ikke vi mennesker evnet, bortsett fra i noen få sammenhenger der enkeltmennesker har klart å formidle noe med større verdi enn det estalishment har klart. VI skal uansett videre, forhåpentligvis klokere enn før, selv om det ikke alltid virker sånn. Håper jeg aldri blir hatefull. Aldri!

  2. Tusen takk for en veldig fin kommentar, og ikke minst; for optimismen. Den finnes. Den er bare vanskelig å hente frem iblant. Igjen, takk!

Comments are closed.