Bergedelig

Så sitter man i Bergen, Vestlandets joviale hovedstad der alle er venner så lenge du kan litt av nystemten og heier på Brann. Under ei bru og over en tunnell. Langsmed et fjell. Nedbørens hovedsete.

Utsikt fra hotellet der jeg venter på toget.

Det snør, og jeg lurer på hva jeg skal skrive om. Skal jeg skrive om hva jeg synes om den nye regjeringen? Skal jeg skrive om at jeg kjenner på den underliggende depresjonen som titt og ofte har hjemsøkt meg de siste årene?

Thon Hotel Rosenkrantz har noen merkelige møbler i lobbyen. Grønne sofaer og knæsj lillarosa stoler. Søvndyssende musikk fyller ørene, lett ispedd samtaler omkring resepsjonen. Gårsdagen var litt trist. Det ble en ny regjering, og jeg hadde som vanlig sjekkevegring. Det kan da ikke være så vanskelig å be om kontaktinformasjonen til en person du liker.

Landsstyremøtet til Kristelig folkeparti tok sin tid. Som når målet er klart, men ting drar ut fordi forutsetningene endrer seg. Som når Jakob blir holdt på pinebenken av Laban i sin jakt etter Rakel. En god slump tid på pinebenken for så å måtte ta til takke med Lea i første omgang. Nå må de ut og gjete flokken igjen, for å komme til sitt livs egentlige kjærlighet.

Selv er jeg nok min egen Gud og Job i samme person. Når skolten ikke er helt på stell, havner man i mange prøvelser. Som man lager for seg selv uten helt å ville det. Det tar tid å komme seg opp igjen, og man forbanner egen selvdestruktive atferd som følge av lav egenmestringsfølelse. Heldigvis har jeg et sikkerhetsnett rundt meg, og har ikke mistet det slik som Job.

Likevel hindrer det meg ikke i å tenke at hva hvis ting hadde vært litt annerledes. Om jeg hadde handlet bare en liten tanke annerledes. Hva slags ringvirkninger hadde det fått? Ville jeg vært den jeg er? Kunne jeg sittet her og skrevet melankolsk kvasifilosofi om egen usikkerhet og den nye regjeringens verdigrunnlag?

For et regjeringssamarbeid er usikkert. Blir det slik som man har tenkt, eller kommer det til å rakne når man støter på hindringer. Jakobs sønn Josef hadde en slags gudegitt gave som sørget for at han havnet ovenpå til slutt. Mest av alt gjennom sin urokkelige tro på egne evner.

Kanskje blir regjeringen varmere med KrF, og kanskje blir jeg bedre om jeg tror mer på meg selv. Vi er ikke tilknyttet og kommer aldri til å bli det. Og kanskje er dette første og siste gang jeg bruker så tydelige bibelreferanser i en tekst. Samtidig er det en ganske viktig fellesnevner vi begge har, og det er tro. Ikke at jeg tror på Gud, men at jeg tror på det jeg kan og er god på.

Så får Gud hjelpe KrF og jeg hjelpe meg selv og fremtiden vise hva vi har i vente.

Kvasifilosofaen out.