Tre serier som ble kansellert for tidlig, eller?

Noen TV-serier fenger meg mer enn andre. Ikke nødvendigvis fordi kvaliteten er så altfor høy, men fordi seriene trollbinder meg med enkelte trekk. Det kan være relasjoner, vitser som kanskje ikke har så innmari kommersiell appell. Her kommer listen.

Gutter er gutter (2014-15, 2 sesonger)

Som den langt bedre kjente filmadapsjonen fra 2002 med Hugh Grant,  Nicholas Hoult, og Toni Collette, er også TV-serien basert på Nick Hornbys bok med samme navn. I denne serieversjonen spiller David Walton Will, Benjamin Stockham som Marcus, og Minnie Driver rollen til Fiona. 

For de som ikke er kjent med historien, her er en recap: Gutt og mor blir nabo med slaskete musiker som lever på royalities fra en julesang. Gutt er utilpass og utvikler et slags dysfunksjonelt vennskap med slaskenabo. Det oppstår humor og interessante relasjoner. 

Serien har et stort potensiale til å lage et godt univers utover bok og film, og spille på mange av de merkverdige situasjonene som oppstår. Castingen er god, og samspillet mellom seriens tre hovedfigurer fungerer godt, med noe svakere gjesteopptredener. En annen hake ved serien, kan være litt manglende utvikling til tider, og det er antakelig årsaken til at den ble tatt av luften og at de resterende episodene ble vist på nett. Noe som forøvrig er litt trist, da premisset for en tredje sesong kunne ha vært interessant å få med seg. Faren er følgelig at den kunne gått seg helt fast.

Her er et klipp fra YouTube. 

Kevin (Probably) Saves the World (2017-18, 1 sesong)

Jeg hater serier som vokser på meg i løpet av en sesong, og som ikke blir videreført. Denne er intet unntak. Premisset er historien til Kevin, som flytter hjem til familien etter et selvmordsforsøk. Deretter får han på mystisk vis kontakt med en engel-liknende figur, og blir en av 36 rettsskafne mennesker som må gjøre godt. 

Nå høres dette antagelig veldig sølete ut, og egentlig ikke så ulikt to sesonger lange Eli Stone (2008-2009) eller My Name is Earl (2005-2009). Selvopptatte rikinger blir plutselig opptatt å gjøre opp for gamle synder. Ser man bort ifra dette, finner man likevel mange godbiter. Selv med noen småfeil her og der, leverer serien mange vitser på mange forskjellige områder. Særlig god er den også, i hvert fall innledningsvis, på å ta tak i en del vanskelige følelser og hvordan folk som har opplevd tunge ting på hver sin kant, ikke nødvendigvis forstår hverandre.

Store deler av serien har et ganske sterkt rollegalleri, og alle småhistoriene som leder til frempek om hvor andre rettsskafne befinner seg, er fornøyelige i seg selv. Jason Ritter gjør en god figur som mannen på jakt etter en bedre versjon av seg selv, JoAnna Garcia Swisher figurerer godt som den skeptiske søsteren, Chloe East spiller innimellom glimrende som niesen Reese, og Kimberly Hebert Gregory åpner strålende som den åndelige veilederen. Det er også ganske mange levende sidekarakterer som på en god måte bærer serien.

Dette er tross premisset, en serie som fortjener livets videre rett. Der den har mer dybde i fortellingen enn Eli Stone, og ikke er så rendyrket komiserie som My Name is Earl. Drivet i serien tilsier at den kunne tålt et par sesonger til, og ensemblet er sterkt nok. Det eneste jeg hadde ønsket meg, var en sterkere Chloe East, og at mytologien forsterkes. 

Likevel, den eneste sesongen av denne serien anbefales. Her kommer et lite klipp.

Vinyl (2016, 1 sesong)

Jeg er av de som droppet ut av Mad Men sånn halvveis uti løpet, da ting begynte å bli vel repetetivt og kjedelig. Det er sikkert å banne i kjerka, som det så fint heter. Likevel er det noe med serier som fremstiller midten av 1900-tallet. Vinyl og søttitallets platebransje tok meg med storm før den hadde kommet ut, og kanskje var det seriens dødsdom.

For meg er det utrolig skuffende at Vinyl aldri ble fornyet. Ikke fordi den var utrolig stødig hele veien, men fordi den var full av fortellerglede og ganske mange engasjerende sidepersoner. Ikke minst et par, tre skuespillerprestasjoner som imponerte. 

Først vil jeg nevne Juno Temple. I rollen som assistenten og senere talentjegeren Jamie Vine, knoter hun seg frem i et dødstøft mannsdominert miljø. Fabelaktig innsats.

Deretter følger Ray Romano, kjent fra Alle elsker Raymond, som Zac Yankovic. Veien er et stykke fra irriterende søt sitcom til kynisk, klin gal talltrikser med hang til prostituerte og kokain. Kanskje en karikatur, men høyst underholdende og godt gjennomført.

Til slutt, seriens hovedkarakter, Richie Finestra, spilt av Bobby Cannavale. Et narsissistisk dophue, kronisk ræva forelder og verdens tjukkeste i hodet når det kommer til eget kjærlighetsliv. Karakteren bærer serien fint mellom paranoide kokainutrop, personlige utfordringer og noe selvopptatte måte å drive et plateselskap på. 

Summen av alt dette er i seg selv nok til å banke sint på HBOs dører, men vi får heller bare kose oss med The Deuce i stedet.

Her kommer et lite klipp fra serien.

Men hva med alle andre?

Det finnes også mange andre serier som ble avslutta så altfor tidlig. Her kommer en liten oppramsing.