Tanketenken: Filmpolitiets beredskapsplan

2018 har vært høysesong for en personlig emosjonell berg- og dalbane. En teskje utbrent, en kopp livstrøtthet, to klyper viljestyrke og en hel masse spennende krydder for å gjøre det ekstra uforutsigbart.

2018 har vært høysesong for filmer om 22. juli, en dato jeg har svært personlige erfaringer med. Man kan si det slik at jeg sto midt oppi det, for den som skulle lese dette og ikke kjenne meg. Det er åpenbart at jeg har en del meninger om alt som har skjedd i år.

Saken fortsetter under bildet.

Aldri mer gjemme seg på do fra en gal, ekstremistisk våpendrager som dreper barn. Foto: Privat

 

I år har det kommet tre filmer. Jeg skal gå gjennom hver og en av dem, eller i det minste mine tanker om dem. Først skal jeg fortelle litt om mine egne erfaringer, men ikke på langt nær så poetisk sårbart som Johanne Butenschøn i Aftenposten her om dagen.

Vi reagerer alle på ulike måter. Forskjellige tanker får fotfeste i vår egen forståelse av opplevelsene våre den dagen. Det er ikke bare oss, men også pårørende og etterlatte, alle i Oslo, alle i hele landet. Det er ikke plass til å nevne alle, hvis du skal bli ferdig med å lese dette. Ingen opplevelse av 22. juli er lik.

Jeg var på et toalett sammen med fem andre. Du kan se det på bildet. Ikke særlig mye boltreplass i to timer. I den båsen tok vi alle avgjørelser sammen, som viste seg å redde livene våre. Vi ble der til vi ble hentet ut. Man kan si det var et toalettbesøk av en viss viktighet.

De lange timene før vi fikk forlate kafebygget har unektelig satt preg. Mentale bilder som tidvis svever frem og tilbake foran netthinnen i tide og utide. Det er vel en slags form for flashbacks, skjønt de stilles ikke ut på Galleri Bevissthet før de manes frem. Så langt har jeg kommet og er veldig tilfreds med det.

Minnene er egentlig ikke det store problemet, og det har det aldri vært for min del. Utfordringen min har dreid seg om å ha eierskap til egen opplevelse. Derfor har jeg snakket en hel masse om disse opplevelsene. Fortalt om veien fra da til nå. En slags suksesshistorie. Nå er jeg likevel ikke lenger så sikker, fordi minnene er i ferd med å få overtaket igjen og jeg er i ferd med å miste kontrollen over eget narrativ.

Hvem er jeg? Er jeg Tore Remi, den akk så joviale karen som tidvis driter seg ut og er passe sjarmerende sosialt keitete. Som inkluderer så mange han kan, pøser ut ideer han ikke gjennomfører og er en skikkelig gladfis. Eller er jeg en mørk tegneseriefigur med tung angst, litt mindre sjarmerende sosial keitethet, hang til et par øl mer enn nødvendig av frykt for å være alene, og ikke minst balanserende  på en hårfin kant der livslysten fyller bassenget mens livstrettheten lokker med parasoll og pina colada?

Mest sannsynlig er jeg begge deler. Som alle andre, er jeg en sammensatt person. Likevel kan man si at det mørke i meg har kommet mer til syne etter de opplevelsene jeg har vært igjennom. Ikke vil det gi slipp, og på mange måter skal det heller ikke det. Man kan ikke trylle bort en del av seg selv, man kan bare lære av det. Ei heller er intensjonen min å syte over at jeg har det noe mer vanskelig enn andre, som har andre traumer. Det er bare at eksponeringen av mitt traume er litt intenst, og kanskje også annerledes.

Den første filmen handlet om flukten. Den rå, ekte opplevelsen av å være utsatt for det vi som befant oss på Utøya var. Filmen er beskrivende, presis på mange områder og fanger mye av essensen i det som skjedde. Det fysiske og psykiske i real time sjanglete kameraføring. Erik Poppe har definitivt laget en film som vil stå seg, når man lurer på hvordan det var å være der ute.

Når man lager en film, er det selvsagt noe med formatet og hvilken vinkling man ønsker når man skal fortelle historien. Og varsomheten man må ha når man skal forvalte enkeltes historier slik at andre skal få innblikk i disse.

Har Poppe denne verdigheten i sin historieformidling? Ja. Bør folk se hvordan det på Utøya sånn relativt sett utartet seg? Ja. Er denne type film med på å gjøre meg usikker på om jeg fortsatt har kontroll over egen historie? Ja.

Paul Greengrass har laget den andre filmen som har kommet. En dramatisering av Åsne Seierstads dokumentarbok. Den følger veien fra angrepene til rettsakens ferdigstillelse. Norske skuespillere prater på klein engelsk. Det er likevel ikke det som er det interessante med filmen. Denne skal nemlig ta sterkere stilling til de store spørsmålene bak det hele. Hvorfor? Hvordan? Samtidig skal den også ivareta Seirstads nysgjerrighet over hvordan en av oss kan bli en av dem (det vil si høyreekstreme voldsromantikere idette tilfellet).

Har Greengrass denne verdigheten som Poppe hadde i sin historieformidling? Nei. Og det er det en god grunn til. Det er for stor distanse, selv med norske skuespillere. Når Greengrass selges inn  som mannen som ga oss den overflødige Bourne Ultimatum, er det lett å tenke at denne filmen kanskje ikke tåler tidens tann. Og det er ikke fordi den ikke behandler temaene den skal, men fordi den gjør det så overfladisk at jeg ble sint. Jeg er fortsatt sint. Først trodde jeg det var fordi den trigget gamle, vonde følelser og irritasjon over gjerningsmannen (forøvrig faktisk det mest troverdige med hele filmen). Det var det ikke. I ettertid har det slått meg at det som plager meg er den sykt overfladiske behandlingen av det Greengrass egentlig vil ha frem – at sykt voldelig høyreekstremisme er i fremmarsj. Så svak er historiefortellingen at regissøren ikke en gang evner å overfortelle det på Hollywood-vis. La dette ikke være til forkleinelse for de som har bidratt med sine opplevelser og erfaringer til selve filmen, og de som har bidratt til Seierstads bok.

Altså, filmer som Greengrass sin gjør noe med tankene mine. Hvilket narrativ er det vi ønsker å stadfeste etter 22. juli 2011? Er det distansen til vårt felles nasjonale traume? Er det bare at vi fortsatt har traumer?

Jeg har ikke svarene. Jeg bare etterlyser det som kommer til å få meg til å føle meg trygg. Det av man bruker erfaringene våre til å ta et oppgjør med det faenskapet som forårsaket det hele. Da mener jeg ikke å gå inn i semantikk om formuleringer på politiske reklameplakater, eller gi for mye plass til et døvt migrasjonsutvalg med en leder hvis menneskesyn hører hjemme anno 1930. Da mener jeg ikke at samfunnskommentatorene i media synser i vei som økologiske hodeløse høns før de marineres i en saus av det ubrukelige begrepet politisk korrekthet, og krydret med litt god patos. Det blir ikke endring når pressen er like tam som doven Pepsi Max.

Dette var en liten avsporing. Tilbake til temaet. Greengrass reiser ingen viktige spørsmål. Han får bare oppmerksomhet fra bedrevitere som tenker; “ja dette forstår jeg, Meget vel gjennomført, min gode mann” – den vanlige gjennomsnittspersonen som ser denne filmen (og ikke har peiling på 22. juli, eller en forhåndstanke om hva det negative med en økt aggressiv høyreekstremistisk bevegelse i sitt land kan komme til å være, særlig når hatet ikke er rettet mot dem selv. Føkk it, selv her til lands synes vi å glemme. Jeg blir oppgitt, frustrert og sykt stressa av det. Og tanken på at mitt eget, eller rettere sagt gamle, parti driver å leker gjøk, da blir jeg lei meg og frustrert, og alt det jeg har jobbet med de siste sju åra veller opp igjen.

Men, se gjerne filmen. Det er utbyttet jeg stiller spørsmål ved.

Den tredje filmen er en slags black box-versjon av Poppe-filmen. Eller, det vet jeg ikke, for den har jeg ikke sett (med unntak av noen få klipp). For dere som lot dere fengsle av Lars von Triers Dogville, vil jeg si at er det noe som iverksetter flashbacks og livlig fantasi, så er det mangelen på kulisser. Selv kan jeg ikke si så mye om man tar et direkte oppgjør med det bakenforliggende her, men det er nærliggende å tro at det handler om opplevelser. Reconstructing Utøya er nok et vesentlig bedre pedagogisk verktøy for å gå igjennom det som skjedde på øya, og her er min begrunnelse for akkurat det: Filmen tar for seg overlevende som forteller sine historier og får folk til å dramatisere dem. Her finnes det kontroll på hva som blir formidlet. Jeg har ikke sett den, for jeg er litt lei av å se på ting jeg har opplevd før (og aller helst ikke vil oppleve igjen). Det er nok lettere å føle eierskap til det som blir fortalt. Det går ikke an å si “Nei, sånn hadde du det ikke, det tror jeg ikke på.”

Moralen er at filmpolitiet må jobbe med beredskapsplanen sin, for det må da kunne gå an å lage noe som virkelig engasjerer folk i kampen mot det som dannet grunnlaget for angrepet. Noe som gjør at alle vil klaske Fjordman litt hardere enn vennlig over bakskallen og si: Det er konspirasjonene dine som føkker opp hodene til folk, skjerp deg!

Takk for meg.

(Det er mulig denne oppdateres)

Edit 1: De mest irriterende skrivefeilene er rettet

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *