Når hele verden stopper, på en måte

I disse dager kjenner jeg på mye forskjellig. Jeg kjenner på litt livsglede og mestring, men også på angst og redsel fot at ting stoppet litt for hardt opp i høst.

På mange måter kan man tenke seg at det er godt å få seg en pause fra alt. Særlig når man sliter litt med seg selv. Jeg var fullstendig skakkkjørt i høst. Hadde ikke kontroll på økonomi, var sint på alt og alle, var trøtt og uopplagt, og klarte ikke fokusere på noe.

Så, denne fredagen lurer jeg litt på hvordan man kan unngå disse tunge følelsene. Desto mer jeg tenker over det, desto mer er det klart at det ikke finnes noen fasit. Det er bare deg selv, og ingen andre, som kan snu når du går over ei stormfull slette i motvind (og med sludd og alskens faenskap).

Foto: Arash Asghari på Unsplash

Når du faller, og hele verden på en måte stopper, så er det lett å bare lene seg tilbake. Sikte seg inn på busslomma, parkere bilen og satse på at noen i nær familie plukker deg opp. Du har ikke råd til å ta bussen uansett. Ofte så kommer det noen og plukker deg opp. a er det greit å passe litt ekstra på.

Hvis du går på trynet, så er det kanskje ikke lurest å følge Isabel S. Raad. Det går an å flikke på trynet, men det er kanskje balansen som trenger trening. Litt indre feng shui, om du vil.

Fallet kan gjøre deg avhengig av andre, og det er en skummel ting. Nå er det sikkert ikke alle som klarer å komme seg opp for egen maskin, men man kan ikke la andre gjøre all din jobb. For samme hvordan man vrir og vender på det, så er det kun opp til deg om du vil opp og frem og på ny føle livsmestringens glede.

Det er destruktivt å tenke at bare du får hjelp, så kommer alt til å bli bra. Du må jobbe sjæl. Ta noen mentale markløft. Sier noen til deg at du er teit fordi du bruker tid, be dem holde kjeft. Det er bedre at du jobber i ditt eget tempo, men husk at du ikke kan slappe av. Huet er akkurat som kroppen. Musklene blir ikke større av at du gjør det samme hele tida. Du må pushe deg selv også.

Og folk rundt: dere må slutte å bare synes synd på, og heller være med på å motivere. Det krever ikke så mye, egentlig. Bare vær en venn. Hvis noen sier de sliter.

Jeg føler at jeg har brukt tida mi godt til nettopp dette, men jeg vet at jeg ikke er i mål. Det er et stykke til, og et par fjell av økonomi og sosial akwardness, litt skam og en god dose angst som må overvinnes. Men det er ikke uoverkommelig. Det er poenget.

Når hele verden stopper, på en måte, så er det greit å ha noen til å smøre tannhjula, men det er du som må sørge for at maskineriet holder seg i gang.

[sett inn en eller annen Cezinando-sang]

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *