Category Archives: Fredagsfølelsen

Fredagsfølelsen: Vinteren kommer

Det er noe med vinteren, en besnærende melankoli som fordrer mye innetid og kakao og mer enn noe annet – egentid. Vinteren er en av verdens mest kjedelige metaforer på falmende livsgnist og undergang.

Vinteren er ikke undergang. Den kommer hvert år. Like sikkert som at den etterfølges av vår, og kommer etter høsten. Du er ganske tjukk i hodet hvis du tillegger den særlig større mening enn dette. Og kan poesien være så snill å legge det fra seg? Takk.

Foto: Alin Rusu på Unsplash

Melankolien blir likevel sittende, og mange ganger tenker jeg at vinteren er en dårlig unnskyldning for å la angsten snike seg inn under huden og ligge på sofaen i fosterstilling og se på dårlige Netflix-serier. Som å gå alene langs veien uten helt å vite hvorfor.

Hvorfor er det ingen biler på veien i dag? Vet de ikke at jeg går her og trenger noen som kan plukke meg opp og kjøre meg hjem? Hvorfor er det ingen som stiller de riktige spørsmålene?

Hva om det blir mørkt og jeg legger meg til å sove i veikanten og tenker at det bare kan være det samme med alt. Med skole, med venner, med alle de knutene jeg skulle ønske jeg kunne løst opp i livet?

Om man bare kunne snakke. Så ville vinteren bli litt mer levelig, og kanskje den trafikkløse veien hadde blitt litt lettere å slentre langsmed.

Fredag ettermiddags blues

Foto: Amos Bar-Zeev på Unsplash

Fredag ettermiddag er vanligvis den beste delen av uka. Du er ferdig med stresset på jobb, du kommer hjem og kan sette deg ned i sofaen eller godstolen og bare synke dypt ned med et glass whiskey. Alle elsker fredag. For å sitere Jå9 og OnklP; Det er fredag, så hva skjer a?

Det er nesten så det er mer stress med fri enn det er med jobb. Vi tar fem minutter på sofaen og kanskje en matibit, før det er rett på på vors eller taco med verdens beste (jenter, gutta krutt, eller annen passende squad-beskrivelse). Så er det full fres med drikkeleker, rølpemusikk fra Staysmann og Vidar Villa, en tur på byen, forsøke å sjekke damer eller menn eller folk med flytende kjønnsidentitet som knapt er edru nok til å vite hvilket utested de er på¨og hvem de er med. Deretter fire timer i kebab-kø, stress med taxi hjem og å våkne dau lørdag.

Repeat lørdag/søndag.

Våkne med kebab i senga. Glemt å lade mobil. Få på seg klær. Komme seg fort som faen til søndagskaffen hos Tante Berit. Slå noen kleine vitser om å være bakfull.

Våkne mandag morgen, ikke klar for jobb. Det har jo ikke blitt noe hvile i helga.

Så, enten er du på fylla i helga, eller så har du kids. Hvile blir det ikke.

Sånne ting tenker jeg på, på en fredag.

En fredag ettermiddags blues.

Når hele verden stopper, på en måte

I disse dager kjenner jeg på mye forskjellig. Jeg kjenner på litt livsglede og mestring, men også på angst og redsel fot at ting stoppet litt for hardt opp i høst.

På mange måter kan man tenke seg at det er godt å få seg en pause fra alt. Særlig når man sliter litt med seg selv. Jeg var fullstendig skakkkjørt i høst. Hadde ikke kontroll på økonomi, var sint på alt og alle, var trøtt og uopplagt, og klarte ikke fokusere på noe.

Så, denne fredagen lurer jeg litt på hvordan man kan unngå disse tunge følelsene. Desto mer jeg tenker over det, desto mer er det klart at det ikke finnes noen fasit. Det er bare deg selv, og ingen andre, som kan snu når du går over ei stormfull slette i motvind (og med sludd og alskens faenskap).

Foto: Arash Asghari på Unsplash

Når du faller, og hele verden på en måte stopper, så er det lett å bare lene seg tilbake. Sikte seg inn på busslomma, parkere bilen og satse på at noen i nær familie plukker deg opp. Du har ikke råd til å ta bussen uansett. Ofte så kommer det noen og plukker deg opp. a er det greit å passe litt ekstra på.

Hvis du går på trynet, så er det kanskje ikke lurest å følge Isabel S. Raad. Det går an å flikke på trynet, men det er kanskje balansen som trenger trening. Litt indre feng shui, om du vil.

Fallet kan gjøre deg avhengig av andre, og det er en skummel ting. Nå er det sikkert ikke alle som klarer å komme seg opp for egen maskin, men man kan ikke la andre gjøre all din jobb. For samme hvordan man vrir og vender på det, så er det kun opp til deg om du vil opp og frem og på ny føle livsmestringens glede.

Det er destruktivt å tenke at bare du får hjelp, så kommer alt til å bli bra. Du må jobbe sjæl. Ta noen mentale markløft. Sier noen til deg at du er teit fordi du bruker tid, be dem holde kjeft. Det er bedre at du jobber i ditt eget tempo, men husk at du ikke kan slappe av. Huet er akkurat som kroppen. Musklene blir ikke større av at du gjør det samme hele tida. Du må pushe deg selv også.

Og folk rundt: dere må slutte å bare synes synd på, og heller være med på å motivere. Det krever ikke så mye, egentlig. Bare vær en venn. Hvis noen sier de sliter.

Jeg føler at jeg har brukt tida mi godt til nettopp dette, men jeg vet at jeg ikke er i mål. Det er et stykke til, og et par fjell av økonomi og sosial akwardness, litt skam og en god dose angst som må overvinnes. Men det er ikke uoverkommelig. Det er poenget.

Når hele verden stopper, på en måte, så er det greit å ha noen til å smøre tannhjula, men det er du som må sørge for at maskineriet holder seg i gang.

[sett inn en eller annen Cezinando-sang]

Hva gjør du når du kjenner Messias-komplekset komme?

Det kan være tøft når man kjenner at man er perfekt. Man bryr seg om andre, gjør gode gjerninger og deler det offentlig i sosiale medier. Hva gjør man når man kjenner at det bikker litt over i Messias-komplekser? Les mine tips her!

Alle vet at det ikke er lett å være perfekt. Den gode vennen i vennegjengen som gjør alt riktig, har stålkontroll på alle vennenes ups and downs siden 2004 og ikke minst har det helbredende klappet på skulderen når ting butter imot. Likevel, det kan være slitsomt i lengden, og hva hvis du ikke har tolv disipler og en Maria Magdalena?

Jeg anbefaler at man tar en pause fra vennene sine og går en tur på kafe. Det er nemlig mye lettere å hjelpe flere mennesker over en Latte på Kulturhuset, enn å besøke venner en og en.

Du kan få utløp for ditt Messias-kompleks på kafeer, men vær forsiktig. Det er plenty av feller som vil gjøre deg til martyr. Foto: Rodolfo Sanches Carvalho på Unsplash

Det er ikke sikkert at de andre gjestene vil ta deg godt imot med en gang, og at det helbredende skulderklappet ditt kan misfostås som en aggressiv invadering av intimsonen deres. Husk, i denne vakre påsken, at det var ikke lett for Jesus heller.

Å bli for pågående med sjelelig helbredelse, kan også bli litt for mye for folk, så trå varsomt. Det er ikke sikkert at din innsats verdsettes nå, men det kan hende folk tenker tilbake på den om to tusen år.

Her er en liste over ting du kan gjøre når du kjenner på Messias-komplekset:

  1. Gå på steder der du vet at folk går fordi de er lei seg og trenger tid for seg selv til å takle ulike livskriser, gjerne på hippe kafeer der folk i kreative yrker ofte har “hjemmekontor.”
  2. Se om det er noen som spesielt trenger oppmerksomhet. Sikre tegn er folk med massive øretelefoner som har sjukt bra støydemping, folk som taster frenetisk på laptopene sine, og de som har bært med seg oldemors skrivemaskin for å skrive dikt på kaffefilter.
  3. Tilby en kopp kaffe. Hvis de ikke liker kaffe, drikk den selv med dårlig samvittighet, men forsøk å få i gang en samtale om den andres problemer.
  4. Svar alltid rolig, hvis folk blir litt aggressive. Forklar dem at du er der for dem hele veien og at du kan lose dem gjennom denne vanskelige tiden. Det er de som har et problem, ikke du.
  5. Alltid ha med deg et sammeleggbart kors du kan bære på ryggen opp mot Sankthanshaugen. Blir stemningen amper, er det viktigå vise frem martyren i deg, skjønt det anbefales ikke å nagle seg opp på det. Kan bli litt smertefullt, og det finnes ingen garanti for at du vil stå opp tre dager ettrpå.

 

Hvem er du i bibelen, Jesus eller Judas?

Zen ute, zen inne…

Ingenting er bedre enn å ha balanse i kropp og sjel, ha orden på hodet og gjøre mange spennende ting med plenty av overskudd. Bli litt mer zen i dag med disse tipsene.

Endelig er det helg. Så mye gleder folk seg til helg, at en amerikansk restaurantkjede med suspekte renholdsrutiner og overprisa spareribs har hanka inn spenn på frasen Thank God It’s Friday. Men hva om vi lurer oss selv. Hva om fredag, og helgen bare er en konspirasjon?

Før i tida så gikk det i 120 fra mandag til lørdag, og ikke nok med det, på søndag spente man på seg svære og tunge treski for å stikke i lysløypa eller hoppbakken (ofte kalt beinbrekkeren). Så ikke bare jobbet man med livet som innsats, man lekte med livet som innsats også. Min far kan fortelle at det ikke er særlig godt å miste kontroll over hoppski av tre og se de forsvinne sakte men sikkert i hver sin retning. Ethvert skritt bør passe seg for den slags. Det var ikke særlig med lediggang før i tida.

Zen er flate stener på fjell. Tydeligvis. [sett inn legg stein for stein-anektdote] Foto: Aperture Vintage på Unsplash
Nå om dagen er det heller ikke særlig mye fri. Ikke bare skal du jobbe 7,5 timer om dagen, men du skal også se deg opp på alle seriene vennene dine snakker om, ta bildet fra minst tre fjelltopper i måneden og lese to biografier for å klare å holde deg ajour med Morgenbladets kultiverte spaltister. Ikke glem at du må ha vært på tre utesteder anbegfalt av Natt og Dag, også. Og ByLarm, OverOslo, Slottsfjell, Øya, en perifer festival i Nord-Norge og selfier fra toppen av Empire State Building eller Taj Mahal.

Før i tida var du blakk hvis ikke du jobba, og hvis ikke du jobba drakk du opp penga til familien på puben like ved fabrikken og ble blakk allikevel. Det var enklere da. Nå er du blakk hvis du ikke får likes, og penger har du av en eller annen grunn tilgang på uansett.

Hvor er pausen du får til å konsentrere deg om det su skal gjøre. Før var det enkelt: Du jobba, laget barn, oppdro (kanskje) barn, drev med kunst eller idrett eller noe, ble pensjonist og daua. Enkle og tydelige oppgaver. Det finnes ikke lenger, alt er bare kaos.

Zen ute, zen inne? Zen i hjertet? Zen i sinnet? Det er på tide å løsrive seg litt, tror jeg. Ja takk til litt mer struktur på kaoset, men også litt mer rom i strukturen. Nei takk til gentrifisering av fritid og sosiale medier.

Les ei bok som ligger litt over Frans blir syk i utide men drit i om folk krever du må lese Montefiore for å kunne diskutere Israel-Palestina. Se en serie som gjør deg glad, enten det er zombieflukt i Walking Dead eller Star Trek-parodi i The Orville, barnedrap i Broadchurch eller Henrik Mestad som statsminister i Okkupert (ingen av disse gjør meg glad, med unntak av The Orville).

Ikke bruk mer energi enn du har, konsentrer deg om få ting i stedet for å la alt flyte. Det enkle er ofte det lureste, si.

Zen ut.

Tre måter å håndtere angst på

Noen ganger er det ikke til å unngå, stresset tar overhånd, og angsten sniker seg innpå. Her kommer det tre måter å håndtere angst på, ifølge bloggpostforfatteren.

Du har helt sikkert kjent på den følelsen, forøvrig uten hashtag, den følelsen av angst. Av at ting ikke helt går slik du har planlagt eller at du har overarbeidet deg så mye at du ikke orker å være sosial fordi det er så mange faktorer å ta hensyn til. Ikke? Det har i hvert fall jeg. Her har du mine tre råd for å komme deg ut av fangsten til angsten.

Når du kjenner klumpen i brystet, kan du krølle deg sammen til en ball. Du kan også prøve å kjempe imot, men det er ikke lett. Foto: Jairo Alzate på Unsplash

La deg ikke forføre

Eva og Adam var ikke paradisets smarteste vinkarafler i vitrineskapet. De ble forført av den slu slangen som på død og liv skulle ha dem til å spise dette sagnomsuste eplet, og vips var de ute av det gode selskap. Det er stor fare for at hvis du gir etter for angsten, havner du også utenfor det gode selskap. Nå er det ikke verdens letteste oppgave å kjempe mot den romerske legionæren, når du bare har et sløvt sverd av lær.

Forslag til løsning: Når du kjenner at angsten tar deg, lag en pros & cons-liste over hvorfor du ikke bør gi etter. Mine cons, det vil si grunner til ikke å gi etter, overgår som regel grunnene til å la seg forføre. Spør deg selv: Hva vinner jeg på å ligge i senga, eller ikke forlate leiligheten? Hva vinner jeg på å låse meg ute? Hvis svaret er kontakt med andre mennesker, og/eller ekstern stimuli av hvilken som helst grad, er du på rett vei. Vri kjipe ting til noe positivt, tenk at det er bedre å ha vært en liten tur ute heller enn å råtne i senga og se på hjernedød Netflix-underholdning. Hvis du velger feil en gang, frykt ikke. Det kommer flere muligheter til å velge lurt.

Eksponering

Angst er ofte som troll fra de gode, gamle folkeeventyrene. Hovmod funker ikke når du skal bekjempe det, men ydmykhet og selvinnsikt er en fin ting. Det kommer du et stykke med. Det er ikke som at Askeladden ikke er redd når han konfronterer trolla; han eksponerer seg for dem og har tro på at han klarer utfordringa. Askeladden er en mester i å eksponere seg for utfordringer, men likevel hente ut viktige hjelpemidler for å løse utfordringa.

Forslag til løsning: Når du kjenner at angsten fyller deg med frykt for ting, tenk at du skal kappspise med trollet. Tenk at du skal lure det ut i sola. Da finner du skatten til slutt, skjønt skatten er ikke gull og edelstener eller halve kongeriker (med mindre du er Mette-Marit). Skatten er friheten til å finne på ting, og kanskje aller viktigst – troa på at det er mulig.

Den gule mursteinsveien til selvinnsikt

Angst kan like gjerne komme som en tornado i Texas, som noe annet. Og skulle du bli blåst av sted til et annet sted, kan det lønne seg å følge den gule mursteinsveien. Du vet jo at trollmannen fra Oz er en gjøk, men det er noe med de vennene du møter på veien. Ikke lås dem ute, hjelp hverandre. På ett eller annet tidspunkt … faen, nå har jeg glemt hva som skjer med Dorothy. Samma det. Det er vennskap og selvhjelp på veien til selvinnsikt, og ikke minst selvrealisering, som er en god nøkkel på vei mot å lure bort angstens forførende nagging.

Forslag til løsning: Sett deg klare mål om hvor du vil, og hva du vil, og bruk gjerne personer som er nær eller delvis fjern fra deg til hjelp og uvurderlig bistand. Skulle noen tilby hjelp uoppfordret, ikke spill kostbar eller stolt; si ja takk.

 

Det er slettes ikke sikkert at dette er løsninger som hjelper for deg, men artikkelforfatteren har brukt mye av dette til å hanke seg inn igjen etter store angstfylte perioder i kjølvannet av traumatiserende og retraumatiserende hendelser. Han har også sovet sykt mye, så hvile og null ekstern impuls kan også være god medisin. Til en viss grad.

Stay strong. Stay focused. God helg!