All posts by Tore Remi Christensen

Sjef, administrator og hjernen bak filosofaen.no. Ta kontakt hvis det er spørsmål vedrørende siden.

Onsdagsgjesten: Gründer-Kent Alfred ønsker bedre vilkår til gründerting

Kent Alfred (43) bor i en nygentrifisert boligblokk på Tøyen, et stenkast fra Øya-festivalen om sommeren og det urbane og funkyfreshe Tøyen torg.  Han er en vaskeekte gründer og har mange startups bak seg.

Kent Alfred ønsker seg mer av gründerting. Foto: Philip Martin på Unsplash

“Her på Tøyen, i et område som ikke er helt hipstergentrifisert enda, er det for dårlige vilkår for utvikling av nye gründerting. Jeg trodde det skulle være et skikkelig kreativt miljø med mange kjedekaffesjapper og svensker som jobbet på Joe & The Juice,” forteller Kent Alfred oss der han stirrer ut mot Botanisk hage.

“Det var andre vilkår på den tiden Edvard Much hang borte ved museet. På den tiden kunne man slippe seg skikkelig løs, og drive impresjonistiske prosesser med brede penselstrøk av svadaretorikk.”

Vi beveger oss inn på den nye baren “God dag, mann økseskaft” – et sted som tar sikte på å samle de skarpeste av alle Jørgen Hattemakere.

“Det skulle virkelig vært flere steder som dette,” sier Kent Alfred og tar en slurk av den super hoppy India Pale Ale Stout Sour Amber Alen sin.

“Men tilbake til poenget. Hvordan skal vi kunne drive startups på Tøyen, når myndighetene ikke sørger for å legge mer til rette for profittløs svadaindustri som tjener penger på hype og swag.”

Journalisten drikker opp sin halvliter med Frydenlund fatøl, og imploderer av intens oppgitthet.

Lakonisk lørdag: Fem ting å lage liste om

Det har seg sånn at det finnes mange gode grunner til å lage lister om. Her kommer en kort oversikt over mine fem favorittting å lage lister om.

Et listebord.  Foto: Andrew Neel på Unsplash

1 Handleliste

Man kommer ikke utenom å skrive haandleliste. Som regel mister man den før man kommer til butikken, og kjøper mer enn man burde likevel.

2 Gjøremål

Er du som meg, og sliter med å huske hva du skal hjøre med en gang du kommer inn i et nytt rom? Lag en liste!

3 Gliper

Er det gliper mellom vegg og gulv, eller vegg og tak, kan det se fint ut om du lager lister og smekker dem opp langs disse. 

4 Selskapsleker

Det er alltid så kleint når kompisene dine ikke husker hvilken drikkelek du liker best, så jeg har alltid en liste over kortspill som sørger for at de blir fulle, mens jeg gjemmer meg på do, eller går over til naboen og snylter på tjue år gamnmel whisky.

5 Sexpartnere

Kanskje ikke super-sjarmerende, men det er greit å ha en viss oversikt over hvem man har ligget med. Særlig hvis man skulle få seg noen ubehagelige overraskelser etter et besøk hos legen. Dessuten, kan man jo fylle ut informasjon som hjelper deg velge bedre neste gang.

Fredagsfølelsen: Vinteren kommer

Det er noe med vinteren, en besnærende melankoli som fordrer mye innetid og kakao og mer enn noe annet – egentid. Vinteren er en av verdens mest kjedelige metaforer på falmende livsgnist og undergang.

Vinteren er ikke undergang. Den kommer hvert år. Like sikkert som at den etterfølges av vår, og kommer etter høsten. Du er ganske tjukk i hodet hvis du tillegger den særlig større mening enn dette. Og kan poesien være så snill å legge det fra seg? Takk.

Foto: Alin Rusu på Unsplash

Melankolien blir likevel sittende, og mange ganger tenker jeg at vinteren er en dårlig unnskyldning for å la angsten snike seg inn under huden og ligge på sofaen i fosterstilling og se på dårlige Netflix-serier. Som å gå alene langs veien uten helt å vite hvorfor.

Hvorfor er det ingen biler på veien i dag? Vet de ikke at jeg går her og trenger noen som kan plukke meg opp og kjøre meg hjem? Hvorfor er det ingen som stiller de riktige spørsmålene?

Hva om det blir mørkt og jeg legger meg til å sove i veikanten og tenker at det bare kan være det samme med alt. Med skole, med venner, med alle de knutene jeg skulle ønske jeg kunne løst opp i livet?

Om man bare kunne snakke. Så ville vinteren bli litt mer levelig, og kanskje den trafikkløse veien hadde blitt litt lettere å slentre langsmed.

Tanketenken: Filmpolitiets beredskapsplan

2018 har vært høysesong for en personlig emosjonell berg- og dalbane. En teskje utbrent, en kopp livstrøtthet, to klyper viljestyrke og en hel masse spennende krydder for å gjøre det ekstra uforutsigbart.

2018 har vært høysesong for filmer om 22. juli, en dato jeg har svært personlige erfaringer med. Man kan si det slik at jeg sto midt oppi det, for den som skulle lese dette og ikke kjenne meg. Det er åpenbart at jeg har en del meninger om alt som har skjedd i år.

Saken fortsetter under bildet.

Aldri mer gjemme seg på do fra en gal, ekstremistisk våpendrager som dreper barn. Foto: Privat

 

I år har det kommet tre filmer. Jeg skal gå gjennom hver og en av dem, eller i det minste mine tanker om dem. Først skal jeg fortelle litt om mine egne erfaringer, men ikke på langt nær så poetisk sårbart som Johanne Butenschøn i Aftenposten her om dagen.

Vi reagerer alle på ulike måter. Forskjellige tanker får fotfeste i vår egen forståelse av opplevelsene våre den dagen. Det er ikke bare oss, men også pårørende og etterlatte, alle i Oslo, alle i hele landet. Det er ikke plass til å nevne alle, hvis du skal bli ferdig med å lese dette. Ingen opplevelse av 22. juli er lik.

Jeg var på et toalett sammen med fem andre. Du kan se det på bildet. Ikke særlig mye boltreplass i to timer. I den båsen tok vi alle avgjørelser sammen, som viste seg å redde livene våre. Vi ble der til vi ble hentet ut. Man kan si det var et toalettbesøk av en viss viktighet.

De lange timene før vi fikk forlate kafebygget har unektelig satt preg. Mentale bilder som tidvis svever frem og tilbake foran netthinnen i tide og utide. Det er vel en slags form for flashbacks, skjønt de stilles ikke ut på Galleri Bevissthet før de manes frem. Så langt har jeg kommet og er veldig tilfreds med det.

Minnene er egentlig ikke det store problemet, og det har det aldri vært for min del. Utfordringen min har dreid seg om å ha eierskap til egen opplevelse. Derfor har jeg snakket en hel masse om disse opplevelsene. Fortalt om veien fra da til nå. En slags suksesshistorie. Nå er jeg likevel ikke lenger så sikker, fordi minnene er i ferd med å få overtaket igjen og jeg er i ferd med å miste kontrollen over eget narrativ.

Hvem er jeg? Er jeg Tore Remi, den akk så joviale karen som tidvis driter seg ut og er passe sjarmerende sosialt keitete. Som inkluderer så mange han kan, pøser ut ideer han ikke gjennomfører og er en skikkelig gladfis. Eller er jeg en mørk tegneseriefigur med tung angst, litt mindre sjarmerende sosial keitethet, hang til et par øl mer enn nødvendig av frykt for å være alene, og ikke minst balanserende  på en hårfin kant der livslysten fyller bassenget mens livstrettheten lokker med parasoll og pina colada?

Mest sannsynlig er jeg begge deler. Som alle andre, er jeg en sammensatt person. Likevel kan man si at det mørke i meg har kommet mer til syne etter de opplevelsene jeg har vært igjennom. Ikke vil det gi slipp, og på mange måter skal det heller ikke det. Man kan ikke trylle bort en del av seg selv, man kan bare lære av det. Ei heller er intensjonen min å syte over at jeg har det noe mer vanskelig enn andre, som har andre traumer. Det er bare at eksponeringen av mitt traume er litt intenst, og kanskje også annerledes.

Den første filmen handlet om flukten. Den rå, ekte opplevelsen av å være utsatt for det vi som befant oss på Utøya var. Filmen er beskrivende, presis på mange områder og fanger mye av essensen i det som skjedde. Det fysiske og psykiske i real time sjanglete kameraføring. Erik Poppe har definitivt laget en film som vil stå seg, når man lurer på hvordan det var å være der ute.

Når man lager en film, er det selvsagt noe med formatet og hvilken vinkling man ønsker når man skal fortelle historien. Og varsomheten man må ha når man skal forvalte enkeltes historier slik at andre skal få innblikk i disse.

Har Poppe denne verdigheten i sin historieformidling? Ja. Bør folk se hvordan det på Utøya sånn relativt sett utartet seg? Ja. Er denne type film med på å gjøre meg usikker på om jeg fortsatt har kontroll over egen historie? Ja.

Paul Greengrass har laget den andre filmen som har kommet. En dramatisering av Åsne Seierstads dokumentarbok. Den følger veien fra angrepene til rettsakens ferdigstillelse. Norske skuespillere prater på klein engelsk. Det er likevel ikke det som er det interessante med filmen. Denne skal nemlig ta sterkere stilling til de store spørsmålene bak det hele. Hvorfor? Hvordan? Samtidig skal den også ivareta Seirstads nysgjerrighet over hvordan en av oss kan bli en av dem (det vil si høyreekstreme voldsromantikere idette tilfellet).

Har Greengrass denne verdigheten som Poppe hadde i sin historieformidling? Nei. Og det er det en god grunn til. Det er for stor distanse, selv med norske skuespillere. Når Greengrass selges inn  som mannen som ga oss den overflødige Bourne Ultimatum, er det lett å tenke at denne filmen kanskje ikke tåler tidens tann. Og det er ikke fordi den ikke behandler temaene den skal, men fordi den gjør det så overfladisk at jeg ble sint. Jeg er fortsatt sint. Først trodde jeg det var fordi den trigget gamle, vonde følelser og irritasjon over gjerningsmannen (forøvrig faktisk det mest troverdige med hele filmen). Det var det ikke. I ettertid har det slått meg at det som plager meg er den sykt overfladiske behandlingen av det Greengrass egentlig vil ha frem – at sykt voldelig høyreekstremisme er i fremmarsj. Så svak er historiefortellingen at regissøren ikke en gang evner å overfortelle det på Hollywood-vis. La dette ikke være til forkleinelse for de som har bidratt med sine opplevelser og erfaringer til selve filmen, og de som har bidratt til Seierstads bok.

Altså, filmer som Greengrass sin gjør noe med tankene mine. Hvilket narrativ er det vi ønsker å stadfeste etter 22. juli 2011? Er det distansen til vårt felles nasjonale traume? Er det bare at vi fortsatt har traumer?

Jeg har ikke svarene. Jeg bare etterlyser det som kommer til å få meg til å føle meg trygg. Det av man bruker erfaringene våre til å ta et oppgjør med det faenskapet som forårsaket det hele. Da mener jeg ikke å gå inn i semantikk om formuleringer på politiske reklameplakater, eller gi for mye plass til et døvt migrasjonsutvalg med en leder hvis menneskesyn hører hjemme anno 1930. Da mener jeg ikke at samfunnskommentatorene i media synser i vei som økologiske hodeløse høns før de marineres i en saus av det ubrukelige begrepet politisk korrekthet, og krydret med litt god patos. Det blir ikke endring når pressen er like tam som doven Pepsi Max.

Dette var en liten avsporing. Tilbake til temaet. Greengrass reiser ingen viktige spørsmål. Han får bare oppmerksomhet fra bedrevitere som tenker; “ja dette forstår jeg, Meget vel gjennomført, min gode mann” – den vanlige gjennomsnittspersonen som ser denne filmen (og ikke har peiling på 22. juli, eller en forhåndstanke om hva det negative med en økt aggressiv høyreekstremistisk bevegelse i sitt land kan komme til å være, særlig når hatet ikke er rettet mot dem selv. Føkk it, selv her til lands synes vi å glemme. Jeg blir oppgitt, frustrert og sykt stressa av det. Og tanken på at mitt eget, eller rettere sagt gamle, parti driver å leker gjøk, da blir jeg lei meg og frustrert, og alt det jeg har jobbet med de siste sju åra veller opp igjen.

Men, se gjerne filmen. Det er utbyttet jeg stiller spørsmål ved.

Den tredje filmen er en slags black box-versjon av Poppe-filmen. Eller, det vet jeg ikke, for den har jeg ikke sett (med unntak av noen få klipp). For dere som lot dere fengsle av Lars von Triers Dogville, vil jeg si at er det noe som iverksetter flashbacks og livlig fantasi, så er det mangelen på kulisser. Selv kan jeg ikke si så mye om man tar et direkte oppgjør med det bakenforliggende her, men det er nærliggende å tro at det handler om opplevelser. Reconstructing Utøya er nok et vesentlig bedre pedagogisk verktøy for å gå igjennom det som skjedde på øya, og her er min begrunnelse for akkurat det: Filmen tar for seg overlevende som forteller sine historier og får folk til å dramatisere dem. Her finnes det kontroll på hva som blir formidlet. Jeg har ikke sett den, for jeg er litt lei av å se på ting jeg har opplevd før (og aller helst ikke vil oppleve igjen). Det er nok lettere å føle eierskap til det som blir fortalt. Det går ikke an å si “Nei, sånn hadde du det ikke, det tror jeg ikke på.”

Moralen er at filmpolitiet må jobbe med beredskapsplanen sin, for det må da kunne gå an å lage noe som virkelig engasjerer folk i kampen mot det som dannet grunnlaget for angrepet. Noe som gjør at alle vil klaske Fjordman litt hardere enn vennlig over bakskallen og si: Det er konspirasjonene dine som føkker opp hodene til folk, skjerp deg!

Takk for meg.

(Det er mulig denne oppdateres)

Edit 1: De mest irriterende skrivefeilene er rettet

Mandagsmeninga: Tipp topp, fellesskap opp

Ingress

Strømsgodset er nede for telling. Det er lite med leken dobling på kant og kreativ tiki taka før det smeller. Fotballhverdagen på Marienlyst er preget av et tannløst forsvar som rygger og rygger og ikke setter dagsorden.

En annen ting som er kjedelig, er det tilsynelatende fraværet av samhandling og relasjoner. Spillerne jobber alene. De er frustrerte. Skapergleden har forsvunnet.

Det er litt som i det politiske landskapet. Man har et sosialdemokrati som har gått litt i stampe. Som stanger og stanger, men ikke helt får det til. Lovnader om nyskapende politikk blir som et gufs fra fortiden, senest presentert ved Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg.

Under påskudd om å finne tilbake til røttene, men komme med nye løsninger, forsvinner mye i bare prat. La oss kalle det symbolpolitikk. På Marienlyst, og i samfunnet. Det mangles et fremadrettet lederskap. Jeg vil for sikkerhets skyld fremheve at jeg verken har kjennskap til BPs plan, eller Arbeiderpartiets, men det fremstår som veldig halvhjertet. Som om man vil at stormen skal passere og sesongen være over.

Det er snart valg, og det er snart sesonginnspurt. Kanskje man drukner litt i vissheten om dette. Kortsiktige løsninger for å forsøke å tilfredsstille fansen.

Kanskje man i større grad burde tenke litt lenger, sette seg ned og virkelig analysere fremtiden. Hvordan kan man bygge et lag som varer, med vinnerhuer og ikke sosehuer. Med ledere som kommuniserer politikk og solid lagspill, der man sammen drar lasset og bygger verdier som holder.

Både Arbeiderpartiet og Strømsgodset har klart det før. De har tenkt fremover og ikke tilbake. Når alt kommer til alt, handler det om samspill og ikke skyte ballen på tribunen, men i mål.

Livet. Flytting. Fremtid.

Foto: Hans-Peter Gauster på Unsplash

Før jul i fjor, flyttet jeg opp til Sortland, for å bo hos faren min og hans familie. Den unge skrotten på enogtredve var langt nede i kjelleren og måtte ta en liten de-tour. Alt kræsjet. Motivasjonen, gnisten, humøret og det sosiale.

Hvordan har det egentlig gått? Det har gått særdeles bra. Jeg har sovet noen måneder, jobbet en måneds tid, og jeg har endelig begynt å trene.

Jeg er ingen treningsnarkoman eller fanatiker – du får aldri se meg løpe Birken eller Holmenkollstafetten. Likevel så trenger jeg å trene for å føle meg bra. En lett slentrende jogg, der jeg beveger meg fremover i mitt eget tempo, rister av kilo i mitt eget tempo, jobber med bagasjen min i eget tempo.

Ofte så tenker jeg litt for mye. Da er det veldig greit å koble helt ut. Jeg trenger konsentrasjon for å koble ut, hvis ikke må jeg være i bevegelse hele tiden, enten fysisk eller mentalt. Jeg trenger å overstimuleres med inntrykk for å sone ut, i stedet for å lytte til alt som foregår oppi der. De litt ambisiøse joggeturene mine er en fin start. Det løsner på ting.

Nå har jeg fått trent opp konsentrasjonen litt. Jeg har fått hvile. Fremtiden ligger tilbake i Oslo og venter på meg. Resten av studiet. Bacheloroppgaven. Fremtiden. Smak på det ordet.

Det går bra nå.

Ting ordner seg.

Jeg skal hjem igjen.

Fredag ettermiddags blues

Foto: Amos Bar-Zeev på Unsplash

Fredag ettermiddag er vanligvis den beste delen av uka. Du er ferdig med stresset på jobb, du kommer hjem og kan sette deg ned i sofaen eller godstolen og bare synke dypt ned med et glass whiskey. Alle elsker fredag. For å sitere Jå9 og OnklP; Det er fredag, så hva skjer a?

Det er nesten så det er mer stress med fri enn det er med jobb. Vi tar fem minutter på sofaen og kanskje en matibit, før det er rett på på vors eller taco med verdens beste (jenter, gutta krutt, eller annen passende squad-beskrivelse). Så er det full fres med drikkeleker, rølpemusikk fra Staysmann og Vidar Villa, en tur på byen, forsøke å sjekke damer eller menn eller folk med flytende kjønnsidentitet som knapt er edru nok til å vite hvilket utested de er på¨og hvem de er med. Deretter fire timer i kebab-kø, stress med taxi hjem og å våkne dau lørdag.

Repeat lørdag/søndag.

Våkne med kebab i senga. Glemt å lade mobil. Få på seg klær. Komme seg fort som faen til søndagskaffen hos Tante Berit. Slå noen kleine vitser om å være bakfull.

Våkne mandag morgen, ikke klar for jobb. Det har jo ikke blitt noe hvile i helga.

Så, enten er du på fylla i helga, eller så har du kids. Hvile blir det ikke.

Sånne ting tenker jeg på, på en fredag.

En fredag ettermiddags blues.

Nå er det nok, ikke sandal i sokk

Foto: Nick Fewings på Unsplash

Jeg har fått litt overdose idioti om dagen, så her kommer en liste over pågående tanketomhet.

Dobbel stemmerett for hytteeiere. Kom igjen! Da burde også innvandrere uten statsborgerskap få stemmerett ved stortingssvalg.

Vålerenga-fans som synger “horesønn” til tidligere spiller. Jeg sender dem en pakke Zalo i posten.

Hadia Tajik får ikke holde 1. mai-tale fordi “ledelsen” i Arbeiderpartiet har fattet en avgjørelse om å dele energi med EU. Fordi LO er for solidaritet.

Folk i kommuner som kommer til å bli slått sammen, fordi navnet ikke er det som de ønsker. Og folk som krever ny saksbehandling på grunn av dette. Og de samme folkene som klager på ekstra skatt fordi kommunen må bruke penger på deres idioti.

Folk som tror at jorda er flat.

Folk som tror at vaksiner er feil.

Folk som tror at Arbeiderpartiet står i ledtog med Mohammed og skal gjøre Norge til en islamsk stat.

Foreldre som tror at alt dreier seg om deres barn, selv om deres barn er en del av et fellesskap.

Enkelte mennesker som ikke forstår at å kutte biltrafikk gjennom et bysentrum vil gjøre det sunnere, og lettere, å bo i byen.

Kan dere alle slutte å være idioter?

Takk.

Når hele verden stopper, på en måte

I disse dager kjenner jeg på mye forskjellig. Jeg kjenner på litt livsglede og mestring, men også på angst og redsel fot at ting stoppet litt for hardt opp i høst.

På mange måter kan man tenke seg at det er godt å få seg en pause fra alt. Særlig når man sliter litt med seg selv. Jeg var fullstendig skakkkjørt i høst. Hadde ikke kontroll på økonomi, var sint på alt og alle, var trøtt og uopplagt, og klarte ikke fokusere på noe.

Så, denne fredagen lurer jeg litt på hvordan man kan unngå disse tunge følelsene. Desto mer jeg tenker over det, desto mer er det klart at det ikke finnes noen fasit. Det er bare deg selv, og ingen andre, som kan snu når du går over ei stormfull slette i motvind (og med sludd og alskens faenskap).

Foto: Arash Asghari på Unsplash

Når du faller, og hele verden på en måte stopper, så er det lett å bare lene seg tilbake. Sikte seg inn på busslomma, parkere bilen og satse på at noen i nær familie plukker deg opp. Du har ikke råd til å ta bussen uansett. Ofte så kommer det noen og plukker deg opp. a er det greit å passe litt ekstra på.

Hvis du går på trynet, så er det kanskje ikke lurest å følge Isabel S. Raad. Det går an å flikke på trynet, men det er kanskje balansen som trenger trening. Litt indre feng shui, om du vil.

Fallet kan gjøre deg avhengig av andre, og det er en skummel ting. Nå er det sikkert ikke alle som klarer å komme seg opp for egen maskin, men man kan ikke la andre gjøre all din jobb. For samme hvordan man vrir og vender på det, så er det kun opp til deg om du vil opp og frem og på ny føle livsmestringens glede.

Det er destruktivt å tenke at bare du får hjelp, så kommer alt til å bli bra. Du må jobbe sjæl. Ta noen mentale markløft. Sier noen til deg at du er teit fordi du bruker tid, be dem holde kjeft. Det er bedre at du jobber i ditt eget tempo, men husk at du ikke kan slappe av. Huet er akkurat som kroppen. Musklene blir ikke større av at du gjør det samme hele tida. Du må pushe deg selv også.

Og folk rundt: dere må slutte å bare synes synd på, og heller være med på å motivere. Det krever ikke så mye, egentlig. Bare vær en venn. Hvis noen sier de sliter.

Jeg føler at jeg har brukt tida mi godt til nettopp dette, men jeg vet at jeg ikke er i mål. Det er et stykke til, og et par fjell av økonomi og sosial akwardness, litt skam og en god dose angst som må overvinnes. Men det er ikke uoverkommelig. Det er poenget.

Når hele verden stopper, på en måte, så er det greit å ha noen til å smøre tannhjula, men det er du som må sørge for at maskineriet holder seg i gang.

[sett inn en eller annen Cezinando-sang]

Kunsten å drømme seg bort

Så lenge jeg kan huske, har jeg vært en drømmer. En som lar alle inntrykkene man opparbeider seg fra ung alder, gi grobunn til intrikate fantasier om å skrive den feteste historien eller å gjøre en stor forskjell fordi man har den beste ideen til å fikse verden.

Drømmeren. Gudene vet hvem som tok bildet.

Vanligvis skriver jeg mye fjas på bloggen. Eller kommer med lettbeinte tips. Kanskje det er på tide at dere blir bedre kjent med meg.

Jeg er en drømmer, og jeg har alltid vært det. En skolt full av ideer, kanskje ikke med all verdens struktur. Det er kanskje den store utfordringen min. Det er mye i bevegelse, men det er ikke alt som går fremover. Litt som når folk som “børner” ikke helt klarer å komme seg avgårde før gummien på dekket er borte. Altså, jeg er ikke en råner. Jeg er en drømmer.

Rånere kan også være drømmere. Noen ganger tenker jeg at deres drømmer er litt mer fokusert. At de dreier seg om noe konkret. En ny pakning her eller en sjukt kul felgpakke der. Noen ganger er jeg veldig misunnelig på de drømmene. De virker så håndgripelige, som om det bare er å strekke seg bittelitt opp, og så har man tilgang til det man ønsker.

Drømmene mine kan veldig ofte bli litt distrahert. Som i at de går seg bort i andres drømmer, istedet for å følge seg selv. Hvordan kan en drøm følge seg selv? Kanskje den ikke direkte følger seg selv, men heller blir til mål, og kanskje senere til og med virkelighet. Det er som om drømmene mine hadde hatt godt av litt mindfullness, og en direkte kommunikasjonslinje til viljestyrken.

For, en gang ville jeg bli professor. Eller forsker. Så ville jeg bli journalist. Så ville jeg bli politiker. Og så ville jeg bli lærer. Og nå vet jeg ikke helt lenger hva jeg vil. Kanskje jeg mer enn noen gang hadde hatt godt av en skikkelig opprydning i skolten.

Kanskje ikke dette var et sæærlig grundig tilbakeblikk, men fremover vil jeg poste litt filosofaering knyttet til opplevelser og erfaringer jeg har fra et halvt langt liv.

Hva gjør du med dine drømmer?