Bergedelig

Så sitter man i Bergen, Vestlandets joviale hovedstad der alle er venner så lenge du kan litt av nystemten og heier på Brann. Under ei bru og over en tunnell. Langsmed et fjell. Nedbørens hovedsete.

Utsikt fra hotellet der jeg venter på toget.

Det snør, og jeg lurer på hva jeg skal skrive om. Skal jeg skrive om hva jeg synes om den nye regjeringen? Skal jeg skrive om at jeg kjenner på den underliggende depresjonen som titt og ofte har hjemsøkt meg de siste årene?

Thon Hotel Rosenkrantz har noen merkelige møbler i lobbyen. Grønne sofaer og knæsj lillarosa stoler. Søvndyssende musikk fyller ørene, lett ispedd samtaler omkring resepsjonen. Gårsdagen var litt trist. Det ble en ny regjering, og jeg hadde som vanlig sjekkevegring. Det kan da ikke være så vanskelig å be om kontaktinformasjonen til en person du liker.

Landsstyremøtet til Kristelig folkeparti tok sin tid. Som når målet er klart, men ting drar ut fordi forutsetningene endrer seg. Som når Jakob blir holdt på pinebenken av Laban i sin jakt etter Rakel. En god slump tid på pinebenken for så å måtte ta til takke med Lea i første omgang. Nå må de ut og gjete flokken igjen, for å komme til sitt livs egentlige kjærlighet.

Selv er jeg nok min egen Gud og Job i samme person. Når skolten ikke er helt på stell, havner man i mange prøvelser. Som man lager for seg selv uten helt å ville det. Det tar tid å komme seg opp igjen, og man forbanner egen selvdestruktive atferd som følge av lav egenmestringsfølelse. Heldigvis har jeg et sikkerhetsnett rundt meg, og har ikke mistet det slik som Job.

Likevel hindrer det meg ikke i å tenke at hva hvis ting hadde vært litt annerledes. Om jeg hadde handlet bare en liten tanke annerledes. Hva slags ringvirkninger hadde det fått? Ville jeg vært den jeg er? Kunne jeg sittet her og skrevet melankolsk kvasifilosofi om egen usikkerhet og den nye regjeringens verdigrunnlag?

For et regjeringssamarbeid er usikkert. Blir det slik som man har tenkt, eller kommer det til å rakne når man støter på hindringer. Jakobs sønn Josef hadde en slags gudegitt gave som sørget for at han havnet ovenpå til slutt. Mest av alt gjennom sin urokkelige tro på egne evner.

Kanskje blir regjeringen varmere med KrF, og kanskje blir jeg bedre om jeg tror mer på meg selv. Vi er ikke tilknyttet og kommer aldri til å bli det. Og kanskje er dette første og siste gang jeg bruker så tydelige bibelreferanser i en tekst. Samtidig er det en ganske viktig fellesnevner vi begge har, og det er tro. Ikke at jeg tror på Gud, men at jeg tror på det jeg kan og er god på.

Så får Gud hjelpe KrF og jeg hjelpe meg selv og fremtiden vise hva vi har i vente.

Kvasifilosofaen out.

BRexit, en såpeserie

I mange tilfeller kan historien om Storbritannia fortelles gjennom en seks episoders miniserie på Amazon Prime Video. Fortellerstemmen og regien er hentet fra deres noe tvilsome dokumentarkatalog om øglemennesker og hemmelige brorskap som forsøker å dekke over en utenomjordisk konspirasjon som NASA nekter å snakke om. Klippet inn er kommentarer fra et Buzzfeed-panel som ikke vet forskjell på Essex og Wessex.

Briter liker å være alene i verden, særlig etter at imperiet falt og Theresa May tok over etter Emperor Palpatine. Foto: Craig Whitehead på Unsplash

Britene har tradisjoner for drama. Krigen om blomster, krigen om å få halshugge koner du ikke liker lenger, og ikke minst krigen med Frankrike om å ha dårligst forbrenningsmotor for urimelige personkjøretøy.

I skrivende stund, er de i gang igjen. Denne gangen handler det om løsrivelse fra resten av verden gjennom å forlate EU. Skjønt, de klarer jo ikke helt å få til det heller. Prosessen med å fortlate EU, er som å se Eddie the Eagle ta sats og hoppe baklengs ut i Holmenkoll-tåka.

I parlamentet har de nylig stemt over om de skal trekke seg sakte men sikkert ut av Frankrike igjen (de vant ved Agincourt, men kan ikke ta sjansen på at Europa er så tjukke i hodet to ganger på rad). Skulle de nå hoppe av i svingen, eller fullføre løpet og føde nok en folkeavstemming.

Ut av asken stiger en Boris Johnson som fugl føniks itself, tar med seg Nigel Farage og sender Storbritannia til en dystopisk fremtid selv ikke P.D. James kan forestille seg. Eller så får man en liten oppvåkning, og styrer skuta på rett kjøl.

Man vet liksom aldri med Storbritannia, og det er lett å forstå hvor de får inspirasjon til såpeseriene sine fra. Selv ikke Shakespeare kan dikte så uforutsigbare karakterendringer som den i britisk politikk.

Aspirerende musiker får ikke endene til å møtes

Musikeren Todd Anton (22) fortviler over at han ikke får endene til å møtes.
Foto: Kinga Cichewicz på Unsplash

Det er en kald onsdag i Oslo by, og filosofaen.no er på besøk hos den aspirerende musikeren Todd Anton. På et trangt soverom i en gammel bygård, sitter den unge mannen i vinduskarmen, med vinduet oppe, ermene brettet opp og gitaren i senga. Det er viktig å posere når man får storslagent besøk.

Man kan spore en viss melankoli bak de litt for store brillene selv Napoleon Dynamite hadde vært misunnelig på. Det er nemlig noe som virkelig plager Todd Anton.

– Så godt at dere kunne komme en tur, sier han. – Det er nemlig slik at jeg har en trist historie å fortelle dere, slik at jeg kan skamløst promotere min wannabe Thomas Dybdahl møter Thom Hell-musikkstil. Jeg får ikke endene til å møtes.

Vi lurer jo selvsagt på hva han mener med dette. Er det økonomien han snakker om? Bør han søke seg til Luksusfellen? Vi vet jo alle hvor flinke musikere er til å bade i humlerik øl på svindyre hipsterbarer. I følge Todd Anton er problemet noe helt annet.

– Helt siden jeg var liten gutt, har jeg drømt om å få endene til å møtes. Ta rottefangeren i Hameln. Han fikk alle rottene med seg ut av byen. Barna også, selvsagt, men det er ikke så viktig. Jeg vil spille gitar så alle endene i Frognerparken møtes og blir til en stor og lykkelig andefamilie. Det er min drøm.

Filosofaen.no trekker seg stille bakover og ut av døren til Todd Antons rom. Hva var nå telefonnummeret til nærmeste DPS igjen?

Magnus, TV-serie (NRK), 2019

Det første du tenker når du ser traileren til Magnus på NRKs nettsider, er “hva faen?” og slik fortsetter det når man setter seg ned for å se. Her kommer noen tanker om de tre første episodene.

Dette illustrasjonsbildet har ingenting med Magnus å gjøre, men du bør være obs på at serien kan inneholde spor av ekte troll. Ikke internett-troll.

NRK tør, her gjennom å slippe til produksjonsselskapet Viafilm, å satse på ting ingen andre kringkastere gjør, og for meg er det nettopp dette som gjør kringkastingsavgifta så verdt å betale. Kanalen tester ut konsepter som ikke nødvendigvis trenger å lykkes. Dette gir oss serier som Magnus.

Magnus handler om en ubrukelig politimann, Magnus (Vidar Magnussen), med en slags keitete halvbror av Tony Stark-vibber. Eller er han egentlig ubrukelig? Han hevder iherdig at han hadde løst en gammel kriminalsak, bare han hadde fått avhørt et tvillingpar. Ingen tror på ham, og det ser ut til at han beholder jobben sin på grunn av en slags form for nedlatende sympati. Den eneste på stasjonen som er omtrent like ubrukelig som Magnus, er den deprimerte kollegaen Dan (Pål Rønning), hvis kone akkurat har mistet livet under ekstremt uheldige omstendigheter. Tidlig innleder Magnus også et vennskap med Nikolai (Charlie Hutton), en unge som blir ertet av sine jevngamle medelever og som søker tilfukt i stua til Magnus.

Denne trioen tar deg med på ulike rekonstruksjoner av en kriminalsak de blir satt til å etterforske. Det skal ikke stå på galskap eller kreativitet i deres higen etter å finne ut av hva som egentlig hendte. Desto mer de roter seg bort i ting, desto sprøere blir hele universet Magnus tar del i.

Serien har mange gode kvaliteter, og samspillet mellom Magnus og Dan er eksepsjonelt godt. Den evig optimistiske, lett selvsentrerte Magnus balanseres på mange måter av den utrolig deprimerte og livstrøtte Dan. På mange måter er det denne relasjonen som bærer serien, og forhåpentligvis utvikles den enda bedre utover i sesongen.

Galskapen er både det som gjør serien minneverdig, men også kanskje seriens største ankepunkt. Den virker rimelig kaotisk og lett planløs, men det kan muligens være intensjonen. Samtidig så er den leken og tidvis herjer med slapstick av høy kvalitet. Spesielt festlig er lekingen med klisjeer og harselleringen med tilsvarende konsepter. Min favorittscene er når Magnus forteller Nikolai om hendelsene på politistasjonen gjennom tilbakeblikk og hvordan historien blir drøyere og drøyere etterhvert som Magnus drikker mer whisky.

Men, vellykket slapstick til tross, det er en del vitser som prøver for mye. Som blir for dumt, litt som fire steinerkids i en bar på Løkka som litt halvfjerne forsøker å fortelle hverandre vitser alle skjønner at er en vits, men likevel ikke helt forstår. Det skurrer også litt i historiefortellingen og fremdriften i serien lider litt av dette. Noe kan selvsagt endre seg, med de tre gjenstående episodene.

Det er ikke noen vits å kaste et terningkast over Magnus. Det eneste man trenger å vite, er at det er både teit og gøy. Serien er litt frustrerende, men også merkelig tilfredsstillende.

Tre serier som ble kansellert for tidlig, eller?

Noen TV-serier fenger meg mer enn andre. Ikke nødvendigvis fordi kvaliteten er så altfor høy, men fordi seriene trollbinder meg med enkelte trekk. Det kan være relasjoner, vitser som kanskje ikke har så innmari kommersiell appell. Her kommer listen.

Gutter er gutter (2014-15, 2 sesonger)

Som den langt bedre kjente filmadapsjonen fra 2002 med Hugh Grant,  Nicholas Hoult, og Toni Collette, er også TV-serien basert på Nick Hornbys bok med samme navn. I denne serieversjonen spiller David Walton Will, Benjamin Stockham som Marcus, og Minnie Driver rollen til Fiona. 

For de som ikke er kjent med historien, her er en recap: Gutt og mor blir nabo med slaskete musiker som lever på royalities fra en julesang. Gutt er utilpass og utvikler et slags dysfunksjonelt vennskap med slaskenabo. Det oppstår humor og interessante relasjoner. 

Serien har et stort potensiale til å lage et godt univers utover bok og film, og spille på mange av de merkverdige situasjonene som oppstår. Castingen er god, og samspillet mellom seriens tre hovedfigurer fungerer godt, med noe svakere gjesteopptredener. En annen hake ved serien, kan være litt manglende utvikling til tider, og det er antakelig årsaken til at den ble tatt av luften og at de resterende episodene ble vist på nett. Noe som forøvrig er litt trist, da premisset for en tredje sesong kunne ha vært interessant å få med seg. Faren er følgelig at den kunne gått seg helt fast.

Her er et klipp fra YouTube. 

Kevin (Probably) Saves the World (2017-18, 1 sesong)

Jeg hater serier som vokser på meg i løpet av en sesong, og som ikke blir videreført. Denne er intet unntak. Premisset er historien til Kevin, som flytter hjem til familien etter et selvmordsforsøk. Deretter får han på mystisk vis kontakt med en engel-liknende figur, og blir en av 36 rettsskafne mennesker som må gjøre godt. 

Nå høres dette antagelig veldig sølete ut, og egentlig ikke så ulikt to sesonger lange Eli Stone (2008-2009) eller My Name is Earl (2005-2009). Selvopptatte rikinger blir plutselig opptatt å gjøre opp for gamle synder. Ser man bort ifra dette, finner man likevel mange godbiter. Selv med noen småfeil her og der, leverer serien mange vitser på mange forskjellige områder. Særlig god er den også, i hvert fall innledningsvis, på å ta tak i en del vanskelige følelser og hvordan folk som har opplevd tunge ting på hver sin kant, ikke nødvendigvis forstår hverandre.

Store deler av serien har et ganske sterkt rollegalleri, og alle småhistoriene som leder til frempek om hvor andre rettsskafne befinner seg, er fornøyelige i seg selv. Jason Ritter gjør en god figur som mannen på jakt etter en bedre versjon av seg selv, JoAnna Garcia Swisher figurerer godt som den skeptiske søsteren, Chloe East spiller innimellom glimrende som niesen Reese, og Kimberly Hebert Gregory åpner strålende som den åndelige veilederen. Det er også ganske mange levende sidekarakterer som på en god måte bærer serien.

Dette er tross premisset, en serie som fortjener livets videre rett. Der den har mer dybde i fortellingen enn Eli Stone, og ikke er så rendyrket komiserie som My Name is Earl. Drivet i serien tilsier at den kunne tålt et par sesonger til, og ensemblet er sterkt nok. Det eneste jeg hadde ønsket meg, var en sterkere Chloe East, og at mytologien forsterkes. 

Likevel, den eneste sesongen av denne serien anbefales. Her kommer et lite klipp.

Vinyl (2016, 1 sesong)

Jeg er av de som droppet ut av Mad Men sånn halvveis uti løpet, da ting begynte å bli vel repetetivt og kjedelig. Det er sikkert å banne i kjerka, som det så fint heter. Likevel er det noe med serier som fremstiller midten av 1900-tallet. Vinyl og søttitallets platebransje tok meg med storm før den hadde kommet ut, og kanskje var det seriens dødsdom.

For meg er det utrolig skuffende at Vinyl aldri ble fornyet. Ikke fordi den var utrolig stødig hele veien, men fordi den var full av fortellerglede og ganske mange engasjerende sidepersoner. Ikke minst et par, tre skuespillerprestasjoner som imponerte. 

Først vil jeg nevne Juno Temple. I rollen som assistenten og senere talentjegeren Jamie Vine, knoter hun seg frem i et dødstøft mannsdominert miljø. Fabelaktig innsats.

Deretter følger Ray Romano, kjent fra Alle elsker Raymond, som Zac Yankovic. Veien er et stykke fra irriterende søt sitcom til kynisk, klin gal talltrikser med hang til prostituerte og kokain. Kanskje en karikatur, men høyst underholdende og godt gjennomført.

Til slutt, seriens hovedkarakter, Richie Finestra, spilt av Bobby Cannavale. Et narsissistisk dophue, kronisk ræva forelder og verdens tjukkeste i hodet når det kommer til eget kjærlighetsliv. Karakteren bærer serien fint mellom paranoide kokainutrop, personlige utfordringer og noe selvopptatte måte å drive et plateselskap på. 

Summen av alt dette er i seg selv nok til å banke sint på HBOs dører, men vi får heller bare kose oss med The Deuce i stedet.

Her kommer et lite klipp fra serien.

Men hva med alle andre?

Det finnes også mange andre serier som ble avslutta så altfor tidlig. Her kommer en liten oppramsing.

Onsdagsgjesten: Gründer-Kent Alfred ønsker bedre vilkår til gründerting

Kent Alfred (43) bor i en nygentrifisert boligblokk på Tøyen, et stenkast fra Øya-festivalen om sommeren og det urbane og funkyfreshe Tøyen torg.  Han er en vaskeekte gründer og har mange startups bak seg.

Kent Alfred ønsker seg mer av gründerting. Foto: Philip Martin på Unsplash

“Her på Tøyen, i et område som ikke er helt hipstergentrifisert enda, er det for dårlige vilkår for utvikling av nye gründerting. Jeg trodde det skulle være et skikkelig kreativt miljø med mange kjedekaffesjapper og svensker som jobbet på Joe & The Juice,” forteller Kent Alfred oss der han stirrer ut mot Botanisk hage.

“Det var andre vilkår på den tiden Edvard Much hang borte ved museet. På den tiden kunne man slippe seg skikkelig løs, og drive impresjonistiske prosesser med brede penselstrøk av svadaretorikk.”

Vi beveger oss inn på den nye baren “God dag, mann økseskaft” – et sted som tar sikte på å samle de skarpeste av alle Jørgen Hattemakere.

“Det skulle virkelig vært flere steder som dette,” sier Kent Alfred og tar en slurk av den super hoppy India Pale Ale Stout Sour Amber Alen sin.

“Men tilbake til poenget. Hvordan skal vi kunne drive startups på Tøyen, når myndighetene ikke sørger for å legge mer til rette for profittløs svadaindustri som tjener penger på hype og swag.”

Journalisten drikker opp sin halvliter med Frydenlund fatøl, og imploderer av intens oppgitthet.

Lakonisk lørdag: Fem ting å lage liste om

Det har seg sånn at det finnes mange gode grunner til å lage lister om. Her kommer en kort oversikt over mine fem favorittting å lage lister om.

Et listebord.  Foto: Andrew Neel på Unsplash

1 Handleliste

Man kommer ikke utenom å skrive haandleliste. Som regel mister man den før man kommer til butikken, og kjøper mer enn man burde likevel.

2 Gjøremål

Er du som meg, og sliter med å huske hva du skal hjøre med en gang du kommer inn i et nytt rom? Lag en liste!

3 Gliper

Er det gliper mellom vegg og gulv, eller vegg og tak, kan det se fint ut om du lager lister og smekker dem opp langs disse. 

4 Selskapsleker

Det er alltid så kleint når kompisene dine ikke husker hvilken drikkelek du liker best, så jeg har alltid en liste over kortspill som sørger for at de blir fulle, mens jeg gjemmer meg på do, eller går over til naboen og snylter på tjue år gamnmel whisky.

5 Sexpartnere

Kanskje ikke super-sjarmerende, men det er greit å ha en viss oversikt over hvem man har ligget med. Særlig hvis man skulle få seg noen ubehagelige overraskelser etter et besøk hos legen. Dessuten, kan man jo fylle ut informasjon som hjelper deg velge bedre neste gang.

Fredagsfølelsen: Vinteren kommer

Det er noe med vinteren, en besnærende melankoli som fordrer mye innetid og kakao og mer enn noe annet – egentid. Vinteren er en av verdens mest kjedelige metaforer på falmende livsgnist og undergang.

Vinteren er ikke undergang. Den kommer hvert år. Like sikkert som at den etterfølges av vår, og kommer etter høsten. Du er ganske tjukk i hodet hvis du tillegger den særlig større mening enn dette. Og kan poesien være så snill å legge det fra seg? Takk.

Foto: Alin Rusu på Unsplash

Melankolien blir likevel sittende, og mange ganger tenker jeg at vinteren er en dårlig unnskyldning for å la angsten snike seg inn under huden og ligge på sofaen i fosterstilling og se på dårlige Netflix-serier. Som å gå alene langs veien uten helt å vite hvorfor.

Hvorfor er det ingen biler på veien i dag? Vet de ikke at jeg går her og trenger noen som kan plukke meg opp og kjøre meg hjem? Hvorfor er det ingen som stiller de riktige spørsmålene?

Hva om det blir mørkt og jeg legger meg til å sove i veikanten og tenker at det bare kan være det samme med alt. Med skole, med venner, med alle de knutene jeg skulle ønske jeg kunne løst opp i livet?

Om man bare kunne snakke. Så ville vinteren bli litt mer levelig, og kanskje den trafikkløse veien hadde blitt litt lettere å slentre langsmed.

Tanketenken: Filmpolitiets beredskapsplan

2018 har vært høysesong for en personlig emosjonell berg- og dalbane. En teskje utbrent, en kopp livstrøtthet, to klyper viljestyrke og en hel masse spennende krydder for å gjøre det ekstra uforutsigbart.

2018 har vært høysesong for filmer om 22. juli, en dato jeg har svært personlige erfaringer med. Man kan si det slik at jeg sto midt oppi det, for den som skulle lese dette og ikke kjenne meg. Det er åpenbart at jeg har en del meninger om alt som har skjedd i år.

Saken fortsetter under bildet.

Aldri mer gjemme seg på do fra en gal, ekstremistisk våpendrager som dreper barn. Foto: Privat

 

I år har det kommet tre filmer. Jeg skal gå gjennom hver og en av dem, eller i det minste mine tanker om dem. Først skal jeg fortelle litt om mine egne erfaringer, men ikke på langt nær så poetisk sårbart som Johanne Butenschøn i Aftenposten her om dagen.

Vi reagerer alle på ulike måter. Forskjellige tanker får fotfeste i vår egen forståelse av opplevelsene våre den dagen. Det er ikke bare oss, men også pårørende og etterlatte, alle i Oslo, alle i hele landet. Det er ikke plass til å nevne alle, hvis du skal bli ferdig med å lese dette. Ingen opplevelse av 22. juli er lik.

Jeg var på et toalett sammen med fem andre. Du kan se det på bildet. Ikke særlig mye boltreplass i to timer. I den båsen tok vi alle avgjørelser sammen, som viste seg å redde livene våre. Vi ble der til vi ble hentet ut. Man kan si det var et toalettbesøk av en viss viktighet.

De lange timene før vi fikk forlate kafebygget har unektelig satt preg. Mentale bilder som tidvis svever frem og tilbake foran netthinnen i tide og utide. Det er vel en slags form for flashbacks, skjønt de stilles ikke ut på Galleri Bevissthet før de manes frem. Så langt har jeg kommet og er veldig tilfreds med det.

Minnene er egentlig ikke det store problemet, og det har det aldri vært for min del. Utfordringen min har dreid seg om å ha eierskap til egen opplevelse. Derfor har jeg snakket en hel masse om disse opplevelsene. Fortalt om veien fra da til nå. En slags suksesshistorie. Nå er jeg likevel ikke lenger så sikker, fordi minnene er i ferd med å få overtaket igjen og jeg er i ferd med å miste kontrollen over eget narrativ.

Hvem er jeg? Er jeg Tore Remi, den akk så joviale karen som tidvis driter seg ut og er passe sjarmerende sosialt keitete. Som inkluderer så mange han kan, pøser ut ideer han ikke gjennomfører og er en skikkelig gladfis. Eller er jeg en mørk tegneseriefigur med tung angst, litt mindre sjarmerende sosial keitethet, hang til et par øl mer enn nødvendig av frykt for å være alene, og ikke minst balanserende  på en hårfin kant der livslysten fyller bassenget mens livstrettheten lokker med parasoll og pina colada?

Mest sannsynlig er jeg begge deler. Som alle andre, er jeg en sammensatt person. Likevel kan man si at det mørke i meg har kommet mer til syne etter de opplevelsene jeg har vært igjennom. Ikke vil det gi slipp, og på mange måter skal det heller ikke det. Man kan ikke trylle bort en del av seg selv, man kan bare lære av det. Ei heller er intensjonen min å syte over at jeg har det noe mer vanskelig enn andre, som har andre traumer. Det er bare at eksponeringen av mitt traume er litt intenst, og kanskje også annerledes.

Den første filmen handlet om flukten. Den rå, ekte opplevelsen av å være utsatt for det vi som befant oss på Utøya var. Filmen er beskrivende, presis på mange områder og fanger mye av essensen i det som skjedde. Det fysiske og psykiske i real time sjanglete kameraføring. Erik Poppe har definitivt laget en film som vil stå seg, når man lurer på hvordan det var å være der ute.

Når man lager en film, er det selvsagt noe med formatet og hvilken vinkling man ønsker når man skal fortelle historien. Og varsomheten man må ha når man skal forvalte enkeltes historier slik at andre skal få innblikk i disse.

Har Poppe denne verdigheten i sin historieformidling? Ja. Bør folk se hvordan det på Utøya sånn relativt sett utartet seg? Ja. Er denne type film med på å gjøre meg usikker på om jeg fortsatt har kontroll over egen historie? Ja.

Paul Greengrass har laget den andre filmen som har kommet. En dramatisering av Åsne Seierstads dokumentarbok. Den følger veien fra angrepene til rettsakens ferdigstillelse. Norske skuespillere prater på klein engelsk. Det er likevel ikke det som er det interessante med filmen. Denne skal nemlig ta sterkere stilling til de store spørsmålene bak det hele. Hvorfor? Hvordan? Samtidig skal den også ivareta Seirstads nysgjerrighet over hvordan en av oss kan bli en av dem (det vil si høyreekstreme voldsromantikere idette tilfellet).

Har Greengrass denne verdigheten som Poppe hadde i sin historieformidling? Nei. Og det er det en god grunn til. Det er for stor distanse, selv med norske skuespillere. Når Greengrass selges inn  som mannen som ga oss den overflødige Bourne Ultimatum, er det lett å tenke at denne filmen kanskje ikke tåler tidens tann. Og det er ikke fordi den ikke behandler temaene den skal, men fordi den gjør det så overfladisk at jeg ble sint. Jeg er fortsatt sint. Først trodde jeg det var fordi den trigget gamle, vonde følelser og irritasjon over gjerningsmannen (forøvrig faktisk det mest troverdige med hele filmen). Det var det ikke. I ettertid har det slått meg at det som plager meg er den sykt overfladiske behandlingen av det Greengrass egentlig vil ha frem – at sykt voldelig høyreekstremisme er i fremmarsj. Så svak er historiefortellingen at regissøren ikke en gang evner å overfortelle det på Hollywood-vis. La dette ikke være til forkleinelse for de som har bidratt med sine opplevelser og erfaringer til selve filmen, og de som har bidratt til Seierstads bok.

Altså, filmer som Greengrass sin gjør noe med tankene mine. Hvilket narrativ er det vi ønsker å stadfeste etter 22. juli 2011? Er det distansen til vårt felles nasjonale traume? Er det bare at vi fortsatt har traumer?

Jeg har ikke svarene. Jeg bare etterlyser det som kommer til å få meg til å føle meg trygg. Det av man bruker erfaringene våre til å ta et oppgjør med det faenskapet som forårsaket det hele. Da mener jeg ikke å gå inn i semantikk om formuleringer på politiske reklameplakater, eller gi for mye plass til et døvt migrasjonsutvalg med en leder hvis menneskesyn hører hjemme anno 1930. Da mener jeg ikke at samfunnskommentatorene i media synser i vei som økologiske hodeløse høns før de marineres i en saus av det ubrukelige begrepet politisk korrekthet, og krydret med litt god patos. Det blir ikke endring når pressen er like tam som doven Pepsi Max.

Dette var en liten avsporing. Tilbake til temaet. Greengrass reiser ingen viktige spørsmål. Han får bare oppmerksomhet fra bedrevitere som tenker; “ja dette forstår jeg, Meget vel gjennomført, min gode mann” – den vanlige gjennomsnittspersonen som ser denne filmen (og ikke har peiling på 22. juli, eller en forhåndstanke om hva det negative med en økt aggressiv høyreekstremistisk bevegelse i sitt land kan komme til å være, særlig når hatet ikke er rettet mot dem selv. Føkk it, selv her til lands synes vi å glemme. Jeg blir oppgitt, frustrert og sykt stressa av det. Og tanken på at mitt eget, eller rettere sagt gamle, parti driver å leker gjøk, da blir jeg lei meg og frustrert, og alt det jeg har jobbet med de siste sju åra veller opp igjen.

Men, se gjerne filmen. Det er utbyttet jeg stiller spørsmål ved.

Den tredje filmen er en slags black box-versjon av Poppe-filmen. Eller, det vet jeg ikke, for den har jeg ikke sett (med unntak av noen få klipp). For dere som lot dere fengsle av Lars von Triers Dogville, vil jeg si at er det noe som iverksetter flashbacks og livlig fantasi, så er det mangelen på kulisser. Selv kan jeg ikke si så mye om man tar et direkte oppgjør med det bakenforliggende her, men det er nærliggende å tro at det handler om opplevelser. Reconstructing Utøya er nok et vesentlig bedre pedagogisk verktøy for å gå igjennom det som skjedde på øya, og her er min begrunnelse for akkurat det: Filmen tar for seg overlevende som forteller sine historier og får folk til å dramatisere dem. Her finnes det kontroll på hva som blir formidlet. Jeg har ikke sett den, for jeg er litt lei av å se på ting jeg har opplevd før (og aller helst ikke vil oppleve igjen). Det er nok lettere å føle eierskap til det som blir fortalt. Det går ikke an å si “Nei, sånn hadde du det ikke, det tror jeg ikke på.”

Moralen er at filmpolitiet må jobbe med beredskapsplanen sin, for det må da kunne gå an å lage noe som virkelig engasjerer folk i kampen mot det som dannet grunnlaget for angrepet. Noe som gjør at alle vil klaske Fjordman litt hardere enn vennlig over bakskallen og si: Det er konspirasjonene dine som føkker opp hodene til folk, skjerp deg!

Takk for meg.

(Det er mulig denne oppdateres)

Edit 1: De mest irriterende skrivefeilene er rettet

Mandagsmeninga: Tipp topp, fellesskap opp

Ingress

Strømsgodset er nede for telling. Det er lite med leken dobling på kant og kreativ tiki taka før det smeller. Fotballhverdagen på Marienlyst er preget av et tannløst forsvar som rygger og rygger og ikke setter dagsorden.

En annen ting som er kjedelig, er det tilsynelatende fraværet av samhandling og relasjoner. Spillerne jobber alene. De er frustrerte. Skapergleden har forsvunnet.

Det er litt som i det politiske landskapet. Man har et sosialdemokrati som har gått litt i stampe. Som stanger og stanger, men ikke helt får det til. Lovnader om nyskapende politikk blir som et gufs fra fortiden, senest presentert ved Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg.

Under påskudd om å finne tilbake til røttene, men komme med nye løsninger, forsvinner mye i bare prat. La oss kalle det symbolpolitikk. På Marienlyst, og i samfunnet. Det mangles et fremadrettet lederskap. Jeg vil for sikkerhets skyld fremheve at jeg verken har kjennskap til BPs plan, eller Arbeiderpartiets, men det fremstår som veldig halvhjertet. Som om man vil at stormen skal passere og sesongen være over.

Det er snart valg, og det er snart sesonginnspurt. Kanskje man drukner litt i vissheten om dette. Kortsiktige løsninger for å forsøke å tilfredsstille fansen.

Kanskje man i større grad burde tenke litt lenger, sette seg ned og virkelig analysere fremtiden. Hvordan kan man bygge et lag som varer, med vinnerhuer og ikke sosehuer. Med ledere som kommuniserer politikk og solid lagspill, der man sammen drar lasset og bygger verdier som holder.

Både Arbeiderpartiet og Strømsgodset har klart det før. De har tenkt fremover og ikke tilbake. Når alt kommer til alt, handler det om samspill og ikke skyte ballen på tribunen, men i mål.