Det døde noe i meg

Det døde noe i meg den dagen for åtte år siden. En gnist, om du vil. Som om løperen med den olympiske ilden bare slukket fakkelen i et trau bak ei veikro på E-18, og gikk inn på bensinstasjonen for å kjøpe en kopp unfairtrade-kaffe.

Aldri mer gjemme seg på do fra en gal, ekstremistisk våpendrager som dreper barn. Foto: Privat

Det døde noe i meg den dagen for åtte år siden. Urokkelig tro demokratiet, om du vil. Som om himmelen åpnet seg og alt var lov, så lenge det kunne skade andre, så lenge det tok på seg krigsmaling og kalte seg ytringsfrihet.

Det døde noe i meg den dagen for åtte år siden. Livet, om du vil. Viljen til å leve for å kunne oppfylle sitt potensiale. Noe inni meg drar i håndbrekket og forteller at jeg aldri kommer til å bli det jeg burde blitt. Derfor brekksladder psyken på en tom parkeringsplass, og slår felgene i hver minste hindring. Hjulene som holder det hele i gang får flere og flere merker, og trenger avbalansering. Jeg vet bare ikke når jeg får kommet meg til verkstedet.

Det våknet noe i meg den dagen for åtte år siden. En drøm, om du vil. Om at pseudointellektuelle stemmer i allmennheten skal slutte med synsingen og få et grep om virkeligheten. En mening blir ikke mer fornuftig om den er kontrær for motsetningenes skyld. En mening blir ikke plutselig et gyldig argument dersom den gjentas i ekkokamre.

Det våknet noe i meg den dagen for åtte år siden. Et håp, om du vil. Om at vi faktisk klarer å være mennesker, at vi klarer å opphøye oss selv til likeverdige og se bortenfor stridigheter for å finne gode løsninger. Er håpet forgjeves?

Det våknet noe i meg den dagen for åtte år siden, men det druknet i kjølvannet av MS Thorbjørn. For, fra det øyeblikket jeg satte føttene på land, ble livet en kamp. En kamp for å takle, leve, puste, tenke, le. Jeg gjør alt av dette, og ingenting av det. Og jeg er sliten og lei, veit at mange er det samme. Enten de var der for åtte år siden eller ikke. Kanskje de som ikke var der, men har havnet i skuddlinjen likevel. Som løper mellom skyttergravene på jakt etter dekke når Angst-maktene setter inn offensiven.

Jeg er død og våken om hverandre, og det begynte en julidag for åtte år siden. På disse årene har vi ikke lært å tenke bedre. Nå vil jeg bare gå og legge meg.

Retroræggeren fra Randaberg

Det er moderne å være retro om dagem, og noen tar det til et helt annet nivå. I dagens spalte får du møte Johannes Austwestbø (28) som har et spesielt forhold til gamle biler og James Dean.

Johannes poserer foran sin store lidenskap. Han mener det er en klar sammenheng mellom amerikanske muskelbiler, brylkrem, solbriller og penissstørrelse. Foto: Tyler Nix på Unsplash

På norsk Twitter har debatten rast om hva rægging er, de siste dagene. Selv om Johannes ikke er på Twitter, har han fått med seg at brukeren @BadAim1985 ikke vet hva rægging er. Det er en skam.

– At vestlendinger ikke vet hva rægging er, er en skam, sier Johannes på sin karakteristiske randabergsk. – Når selv dinousaurer i forlagsbransjen (les Anders Heger, red. anm.) vet det, er det på tide å ta et oppgjør med seg selv.

I følge Johannes er rægging en livsstil. Det er liksom noe befriende med å kjøre meningsløst rundt omkring og oppta plass på bensinstasjoner fra klokken 23-07.

– Det er ikke noe Seven Eleven her i gata, det er mer Eleven Seven. Sove kan en gjøre når en dør.

På spørsmål om bompengene på Vestlandet, blir ræggeren fra Randaberg matt i blikket. Det kommer ei litta tåre.

– Jeg kunne huske den gang det bare var bompenger for å besøke oljepampene i Stavanger, men nå blir det bare enda mer. Det er jaggu godt det ikke koster stort å fylle bensin på dette beistet av en amerikaner jeg kjører.

Filosofaen.no takker for seg.

Vil du bidra til bedre portrettintervjuer. Se PayPal-donajsonsknappen til venstre. *smisk smisk*

Bergedelig

Så sitter man i Bergen, Vestlandets joviale hovedstad der alle er venner så lenge du kan litt av nystemten og heier på Brann. Under ei bru og over en tunnell. Langsmed et fjell. Nedbørens hovedsete.

Utsikt fra hotellet der jeg venter på toget.

Det snør, og jeg lurer på hva jeg skal skrive om. Skal jeg skrive om hva jeg synes om den nye regjeringen? Skal jeg skrive om at jeg kjenner på den underliggende depresjonen som titt og ofte har hjemsøkt meg de siste årene?

Thon Hotel Rosenkrantz har noen merkelige møbler i lobbyen. Grønne sofaer og knæsj lillarosa stoler. Søvndyssende musikk fyller ørene, lett ispedd samtaler omkring resepsjonen. Gårsdagen var litt trist. Det ble en ny regjering, og jeg hadde som vanlig sjekkevegring. Det kan da ikke være så vanskelig å be om kontaktinformasjonen til en person du liker.

Landsstyremøtet til Kristelig folkeparti tok sin tid. Som når målet er klart, men ting drar ut fordi forutsetningene endrer seg. Som når Jakob blir holdt på pinebenken av Laban i sin jakt etter Rakel. En god slump tid på pinebenken for så å måtte ta til takke med Lea i første omgang. Nå må de ut og gjete flokken igjen, for å komme til sitt livs egentlige kjærlighet.

Selv er jeg nok min egen Gud og Job i samme person. Når skolten ikke er helt på stell, havner man i mange prøvelser. Som man lager for seg selv uten helt å ville det. Det tar tid å komme seg opp igjen, og man forbanner egen selvdestruktive atferd som følge av lav egenmestringsfølelse. Heldigvis har jeg et sikkerhetsnett rundt meg, og har ikke mistet det slik som Job.

Likevel hindrer det meg ikke i å tenke at hva hvis ting hadde vært litt annerledes. Om jeg hadde handlet bare en liten tanke annerledes. Hva slags ringvirkninger hadde det fått? Ville jeg vært den jeg er? Kunne jeg sittet her og skrevet melankolsk kvasifilosofi om egen usikkerhet og den nye regjeringens verdigrunnlag?

For et regjeringssamarbeid er usikkert. Blir det slik som man har tenkt, eller kommer det til å rakne når man støter på hindringer. Jakobs sønn Josef hadde en slags gudegitt gave som sørget for at han havnet ovenpå til slutt. Mest av alt gjennom sin urokkelige tro på egne evner.

Kanskje blir regjeringen varmere med KrF, og kanskje blir jeg bedre om jeg tror mer på meg selv. Vi er ikke tilknyttet og kommer aldri til å bli det. Og kanskje er dette første og siste gang jeg bruker så tydelige bibelreferanser i en tekst. Samtidig er det en ganske viktig fellesnevner vi begge har, og det er tro. Ikke at jeg tror på Gud, men at jeg tror på det jeg kan og er god på.

Så får Gud hjelpe KrF og jeg hjelpe meg selv og fremtiden vise hva vi har i vente.

Kvasifilosofaen out.

BRexit, en såpeserie

I mange tilfeller kan historien om Storbritannia fortelles gjennom en seks episoders miniserie på Amazon Prime Video. Fortellerstemmen og regien er hentet fra deres noe tvilsome dokumentarkatalog om øglemennesker og hemmelige brorskap som forsøker å dekke over en utenomjordisk konspirasjon som NASA nekter å snakke om. Klippet inn er kommentarer fra et Buzzfeed-panel som ikke vet forskjell på Essex og Wessex.

Briter liker å være alene i verden, særlig etter at imperiet falt og Theresa May tok over etter Emperor Palpatine. Foto: Craig Whitehead på Unsplash

Britene har tradisjoner for drama. Krigen om blomster, krigen om å få halshugge koner du ikke liker lenger, og ikke minst krigen med Frankrike om å ha dårligst forbrenningsmotor for urimelige personkjøretøy.

I skrivende stund, er de i gang igjen. Denne gangen handler det om løsrivelse fra resten av verden gjennom å forlate EU. Skjønt, de klarer jo ikke helt å få til det heller. Prosessen med å fortlate EU, er som å se Eddie the Eagle ta sats og hoppe baklengs ut i Holmenkoll-tåka.

I parlamentet har de nylig stemt over om de skal trekke seg sakte men sikkert ut av Frankrike igjen (de vant ved Agincourt, men kan ikke ta sjansen på at Europa er så tjukke i hodet to ganger på rad). Skulle de nå hoppe av i svingen, eller fullføre løpet og føde nok en folkeavstemming.

Ut av asken stiger en Boris Johnson som fugl føniks itself, tar med seg Nigel Farage og sender Storbritannia til en dystopisk fremtid selv ikke P.D. James kan forestille seg. Eller så får man en liten oppvåkning, og styrer skuta på rett kjøl.

Man vet liksom aldri med Storbritannia, og det er lett å forstå hvor de får inspirasjon til såpeseriene sine fra. Selv ikke Shakespeare kan dikte så uforutsigbare karakterendringer som den i britisk politikk.

Aspirerende musiker får ikke endene til å møtes

Musikeren Todd Anton (22) fortviler over at han ikke får endene til å møtes.
Foto: Kinga Cichewicz på Unsplash

Det er en kald onsdag i Oslo by, og filosofaen.no er på besøk hos den aspirerende musikeren Todd Anton. På et trangt soverom i en gammel bygård, sitter den unge mannen i vinduskarmen, med vinduet oppe, ermene brettet opp og gitaren i senga. Det er viktig å posere når man får storslagent besøk.

Man kan spore en viss melankoli bak de litt for store brillene selv Napoleon Dynamite hadde vært misunnelig på. Det er nemlig noe som virkelig plager Todd Anton.

– Så godt at dere kunne komme en tur, sier han. – Det er nemlig slik at jeg har en trist historie å fortelle dere, slik at jeg kan skamløst promotere min wannabe Thomas Dybdahl møter Thom Hell-musikkstil. Jeg får ikke endene til å møtes.

Vi lurer jo selvsagt på hva han mener med dette. Er det økonomien han snakker om? Bør han søke seg til Luksusfellen? Vi vet jo alle hvor flinke musikere er til å bade i humlerik øl på svindyre hipsterbarer. I følge Todd Anton er problemet noe helt annet.

– Helt siden jeg var liten gutt, har jeg drømt om å få endene til å møtes. Ta rottefangeren i Hameln. Han fikk alle rottene med seg ut av byen. Barna også, selvsagt, men det er ikke så viktig. Jeg vil spille gitar så alle endene i Frognerparken møtes og blir til en stor og lykkelig andefamilie. Det er min drøm.

Filosofaen.no trekker seg stille bakover og ut av døren til Todd Antons rom. Hva var nå telefonnummeret til nærmeste DPS igjen?

Magnus, TV-serie (NRK), 2019

Det første du tenker når du ser traileren til Magnus på NRKs nettsider, er “hva faen?” og slik fortsetter det når man setter seg ned for å se. Her kommer noen tanker om de tre første episodene.

Dette illustrasjonsbildet har ingenting med Magnus å gjøre, men du bør være obs på at serien kan inneholde spor av ekte troll. Ikke internett-troll.

NRK tør, her gjennom å slippe til produksjonsselskapet Viafilm, å satse på ting ingen andre kringkastere gjør, og for meg er det nettopp dette som gjør kringkastingsavgifta så verdt å betale. Kanalen tester ut konsepter som ikke nødvendigvis trenger å lykkes. Dette gir oss serier som Magnus.

Magnus handler om en ubrukelig politimann, Magnus (Vidar Magnussen), med en slags keitete halvbror av Tony Stark-vibber. Eller er han egentlig ubrukelig? Han hevder iherdig at han hadde løst en gammel kriminalsak, bare han hadde fått avhørt et tvillingpar. Ingen tror på ham, og det ser ut til at han beholder jobben sin på grunn av en slags form for nedlatende sympati. Den eneste på stasjonen som er omtrent like ubrukelig som Magnus, er den deprimerte kollegaen Dan (Pål Rønning), hvis kone akkurat har mistet livet under ekstremt uheldige omstendigheter. Tidlig innleder Magnus også et vennskap med Nikolai (Charlie Hutton), en unge som blir ertet av sine jevngamle medelever og som søker tilfukt i stua til Magnus.

Denne trioen tar deg med på ulike rekonstruksjoner av en kriminalsak de blir satt til å etterforske. Det skal ikke stå på galskap eller kreativitet i deres higen etter å finne ut av hva som egentlig hendte. Desto mer de roter seg bort i ting, desto sprøere blir hele universet Magnus tar del i.

Serien har mange gode kvaliteter, og samspillet mellom Magnus og Dan er eksepsjonelt godt. Den evig optimistiske, lett selvsentrerte Magnus balanseres på mange måter av den utrolig deprimerte og livstrøtte Dan. På mange måter er det denne relasjonen som bærer serien, og forhåpentligvis utvikles den enda bedre utover i sesongen.

Galskapen er både det som gjør serien minneverdig, men også kanskje seriens største ankepunkt. Den virker rimelig kaotisk og lett planløs, men det kan muligens være intensjonen. Samtidig så er den leken og tidvis herjer med slapstick av høy kvalitet. Spesielt festlig er lekingen med klisjeer og harselleringen med tilsvarende konsepter. Min favorittscene er når Magnus forteller Nikolai om hendelsene på politistasjonen gjennom tilbakeblikk og hvordan historien blir drøyere og drøyere etterhvert som Magnus drikker mer whisky.

Men, vellykket slapstick til tross, det er en del vitser som prøver for mye. Som blir for dumt, litt som fire steinerkids i en bar på Løkka som litt halvfjerne forsøker å fortelle hverandre vitser alle skjønner at er en vits, men likevel ikke helt forstår. Det skurrer også litt i historiefortellingen og fremdriften i serien lider litt av dette. Noe kan selvsagt endre seg, med de tre gjenstående episodene.

Det er ikke noen vits å kaste et terningkast over Magnus. Det eneste man trenger å vite, er at det er både teit og gøy. Serien er litt frustrerende, men også merkelig tilfredsstillende.

Tre serier som ble kansellert for tidlig, eller?

Noen TV-serier fenger meg mer enn andre. Ikke nødvendigvis fordi kvaliteten er så altfor høy, men fordi seriene trollbinder meg med enkelte trekk. Det kan være relasjoner, vitser som kanskje ikke har så innmari kommersiell appell. Her kommer listen.

Gutter er gutter (2014-15, 2 sesonger)

Som den langt bedre kjente filmadapsjonen fra 2002 med Hugh Grant,  Nicholas Hoult, og Toni Collette, er også TV-serien basert på Nick Hornbys bok med samme navn. I denne serieversjonen spiller David Walton Will, Benjamin Stockham som Marcus, og Minnie Driver rollen til Fiona. 

For de som ikke er kjent med historien, her er en recap: Gutt og mor blir nabo med slaskete musiker som lever på royalities fra en julesang. Gutt er utilpass og utvikler et slags dysfunksjonelt vennskap med slaskenabo. Det oppstår humor og interessante relasjoner. 

Serien har et stort potensiale til å lage et godt univers utover bok og film, og spille på mange av de merkverdige situasjonene som oppstår. Castingen er god, og samspillet mellom seriens tre hovedfigurer fungerer godt, med noe svakere gjesteopptredener. En annen hake ved serien, kan være litt manglende utvikling til tider, og det er antakelig årsaken til at den ble tatt av luften og at de resterende episodene ble vist på nett. Noe som forøvrig er litt trist, da premisset for en tredje sesong kunne ha vært interessant å få med seg. Faren er følgelig at den kunne gått seg helt fast.

Her er et klipp fra YouTube. 

Kevin (Probably) Saves the World (2017-18, 1 sesong)

Jeg hater serier som vokser på meg i løpet av en sesong, og som ikke blir videreført. Denne er intet unntak. Premisset er historien til Kevin, som flytter hjem til familien etter et selvmordsforsøk. Deretter får han på mystisk vis kontakt med en engel-liknende figur, og blir en av 36 rettsskafne mennesker som må gjøre godt. 

Nå høres dette antagelig veldig sølete ut, og egentlig ikke så ulikt to sesonger lange Eli Stone (2008-2009) eller My Name is Earl (2005-2009). Selvopptatte rikinger blir plutselig opptatt å gjøre opp for gamle synder. Ser man bort ifra dette, finner man likevel mange godbiter. Selv med noen småfeil her og der, leverer serien mange vitser på mange forskjellige områder. Særlig god er den også, i hvert fall innledningsvis, på å ta tak i en del vanskelige følelser og hvordan folk som har opplevd tunge ting på hver sin kant, ikke nødvendigvis forstår hverandre.

Store deler av serien har et ganske sterkt rollegalleri, og alle småhistoriene som leder til frempek om hvor andre rettsskafne befinner seg, er fornøyelige i seg selv. Jason Ritter gjør en god figur som mannen på jakt etter en bedre versjon av seg selv, JoAnna Garcia Swisher figurerer godt som den skeptiske søsteren, Chloe East spiller innimellom glimrende som niesen Reese, og Kimberly Hebert Gregory åpner strålende som den åndelige veilederen. Det er også ganske mange levende sidekarakterer som på en god måte bærer serien.

Dette er tross premisset, en serie som fortjener livets videre rett. Der den har mer dybde i fortellingen enn Eli Stone, og ikke er så rendyrket komiserie som My Name is Earl. Drivet i serien tilsier at den kunne tålt et par sesonger til, og ensemblet er sterkt nok. Det eneste jeg hadde ønsket meg, var en sterkere Chloe East, og at mytologien forsterkes. 

Likevel, den eneste sesongen av denne serien anbefales. Her kommer et lite klipp.

Vinyl (2016, 1 sesong)

Jeg er av de som droppet ut av Mad Men sånn halvveis uti løpet, da ting begynte å bli vel repetetivt og kjedelig. Det er sikkert å banne i kjerka, som det så fint heter. Likevel er det noe med serier som fremstiller midten av 1900-tallet. Vinyl og søttitallets platebransje tok meg med storm før den hadde kommet ut, og kanskje var det seriens dødsdom.

For meg er det utrolig skuffende at Vinyl aldri ble fornyet. Ikke fordi den var utrolig stødig hele veien, men fordi den var full av fortellerglede og ganske mange engasjerende sidepersoner. Ikke minst et par, tre skuespillerprestasjoner som imponerte. 

Først vil jeg nevne Juno Temple. I rollen som assistenten og senere talentjegeren Jamie Vine, knoter hun seg frem i et dødstøft mannsdominert miljø. Fabelaktig innsats.

Deretter følger Ray Romano, kjent fra Alle elsker Raymond, som Zac Yankovic. Veien er et stykke fra irriterende søt sitcom til kynisk, klin gal talltrikser med hang til prostituerte og kokain. Kanskje en karikatur, men høyst underholdende og godt gjennomført.

Til slutt, seriens hovedkarakter, Richie Finestra, spilt av Bobby Cannavale. Et narsissistisk dophue, kronisk ræva forelder og verdens tjukkeste i hodet når det kommer til eget kjærlighetsliv. Karakteren bærer serien fint mellom paranoide kokainutrop, personlige utfordringer og noe selvopptatte måte å drive et plateselskap på. 

Summen av alt dette er i seg selv nok til å banke sint på HBOs dører, men vi får heller bare kose oss med The Deuce i stedet.

Her kommer et lite klipp fra serien.

Men hva med alle andre?

Det finnes også mange andre serier som ble avslutta så altfor tidlig. Her kommer en liten oppramsing.

Onsdagsgjesten: Gründer-Kent Alfred ønsker bedre vilkår til gründerting

Kent Alfred (43) bor i en nygentrifisert boligblokk på Tøyen, et stenkast fra Øya-festivalen om sommeren og det urbane og funkyfreshe Tøyen torg.  Han er en vaskeekte gründer og har mange startups bak seg.

Kent Alfred ønsker seg mer av gründerting. Foto: Philip Martin på Unsplash

“Her på Tøyen, i et område som ikke er helt hipstergentrifisert enda, er det for dårlige vilkår for utvikling av nye gründerting. Jeg trodde det skulle være et skikkelig kreativt miljø med mange kjedekaffesjapper og svensker som jobbet på Joe & The Juice,” forteller Kent Alfred oss der han stirrer ut mot Botanisk hage.

“Det var andre vilkår på den tiden Edvard Much hang borte ved museet. På den tiden kunne man slippe seg skikkelig løs, og drive impresjonistiske prosesser med brede penselstrøk av svadaretorikk.”

Vi beveger oss inn på den nye baren “God dag, mann økseskaft” – et sted som tar sikte på å samle de skarpeste av alle Jørgen Hattemakere.

“Det skulle virkelig vært flere steder som dette,” sier Kent Alfred og tar en slurk av den super hoppy India Pale Ale Stout Sour Amber Alen sin.

“Men tilbake til poenget. Hvordan skal vi kunne drive startups på Tøyen, når myndighetene ikke sørger for å legge mer til rette for profittløs svadaindustri som tjener penger på hype og swag.”

Journalisten drikker opp sin halvliter med Frydenlund fatøl, og imploderer av intens oppgitthet.

Lakonisk lørdag: Fem ting å lage liste om

Det har seg sånn at det finnes mange gode grunner til å lage lister om. Her kommer en kort oversikt over mine fem favorittting å lage lister om.

Et listebord.  Foto: Andrew Neel på Unsplash

1 Handleliste

Man kommer ikke utenom å skrive haandleliste. Som regel mister man den før man kommer til butikken, og kjøper mer enn man burde likevel.

2 Gjøremål

Er du som meg, og sliter med å huske hva du skal hjøre med en gang du kommer inn i et nytt rom? Lag en liste!

3 Gliper

Er det gliper mellom vegg og gulv, eller vegg og tak, kan det se fint ut om du lager lister og smekker dem opp langs disse. 

4 Selskapsleker

Det er alltid så kleint når kompisene dine ikke husker hvilken drikkelek du liker best, så jeg har alltid en liste over kortspill som sørger for at de blir fulle, mens jeg gjemmer meg på do, eller går over til naboen og snylter på tjue år gamnmel whisky.

5 Sexpartnere

Kanskje ikke super-sjarmerende, men det er greit å ha en viss oversikt over hvem man har ligget med. Særlig hvis man skulle få seg noen ubehagelige overraskelser etter et besøk hos legen. Dessuten, kan man jo fylle ut informasjon som hjelper deg velge bedre neste gang.

Fredagsfølelsen: Vinteren kommer

Det er noe med vinteren, en besnærende melankoli som fordrer mye innetid og kakao og mer enn noe annet – egentid. Vinteren er en av verdens mest kjedelige metaforer på falmende livsgnist og undergang.

Vinteren er ikke undergang. Den kommer hvert år. Like sikkert som at den etterfølges av vår, og kommer etter høsten. Du er ganske tjukk i hodet hvis du tillegger den særlig større mening enn dette. Og kan poesien være så snill å legge det fra seg? Takk.

Foto: Alin Rusu på Unsplash

Melankolien blir likevel sittende, og mange ganger tenker jeg at vinteren er en dårlig unnskyldning for å la angsten snike seg inn under huden og ligge på sofaen i fosterstilling og se på dårlige Netflix-serier. Som å gå alene langs veien uten helt å vite hvorfor.

Hvorfor er det ingen biler på veien i dag? Vet de ikke at jeg går her og trenger noen som kan plukke meg opp og kjøre meg hjem? Hvorfor er det ingen som stiller de riktige spørsmålene?

Hva om det blir mørkt og jeg legger meg til å sove i veikanten og tenker at det bare kan være det samme med alt. Med skole, med venner, med alle de knutene jeg skulle ønske jeg kunne løst opp i livet?

Om man bare kunne snakke. Så ville vinteren bli litt mer levelig, og kanskje den trafikkløse veien hadde blitt litt lettere å slentre langsmed.